Tilbake til Selvmordsparadigmets innholdsfortegnelse.

 

 

Selvmordsparadigmet: Etterord

Dette essayet er et helhjertet forsøk fra min side på å forsake den politiske korrekthet og alle dens gjerninger og alt dens vesen, og det er skrevet i den hensikt å provosere og skape debatt. Om noen skulle gå til angrep på essayet med argumenter som ved nærmere ettersyn viser seg å koke ned til en anklage om manglende politisk korrekthet, vil jeg ganske enkelt ta det som en bekreftelse på at jeg har vært inne på noe riktig. Derimot ønsker jeg å ta på alvor enhver kritikk som handler om manglende vitenskapelig eller moralsk korrekthet.

Vi trenger en dypere, vitenskapelig forståelse av menneskelig biodiversitet, slik at vi i større grad kan bli i stand til å beskrive de rammevilkårene som må være oppfylt dersom samfunnet skal komme tilbake i et bærekraftig spor. Og vi trenger en grunnleggende debatt om hvilke moralske prinsipper som skal ligge til grunn for politikken fremover, for de etiske dilemmaene vi står overfor, er formidable.

Det er, når man først blir oppmerksom på elendigheten, ikke vanskelig å se at etterkrigsparadigmet er både moralsk og intellektuelt bankerott, og man trenger ikke være profet for å skjønne at den vestlige verden før eller siden kommer til å gjennomgå et paradigmeskifte. Spørsmålet er hvor lenge etterkrigsparadigmetilhengerne klarer å forhindre en slik omstilling, samt ikke minst hva som kommer til å erstatte dagens konkursbo. Jo lenger vi venter med smertefulle, men nødvendige, omstillinger, jo verre vil det bli. Jeg har som sagt ingen ferdige svar å komme med; det vi trenger er ikke enkle løsninger på vanskelige problemer, men bred og dyptpløyende debatt.

Vi bør imidlertid ha klart for oss at det åpne samfunns fiender ikke er interessert i andre debatter enn dem de selv kan styre eller manipulere. Slik har det vært lenge, men det er først den siste tiden jeg har observert at dette sies rett ut. PK-folket oppildner hverandre nå rett som det er til å våge ’ikke å ta debatten’, eventuelt til å sørge for at debatten ikke skjer på ’høyrsidas premisser’, eller noe i den dur. Hva er dette annet enn politisk korrekthet? Dersom virkningen av å ta opp en problemstilling ikke er slik dette presteskapet ønsker seg, føler de seg berettiget til å legge lokk på det hele. I ytterste konsekvens innebærer dette at man mener sannheten kan vedtas, eventuelt at den er irrelevant.

Men sannheten er aldri irrelevant, og det er bare et tidsspørsmål før vi kommer til å bli innhentet av virkeligheten. Mer meningsbrytning tvinger seg frem på grunn av den generelle samfunnsutviklingen, og den vil bare kunne stoppes ved hjelp av totalitære metoder. Og selvsagt er det verken ’høyresida’ eller andre påstått onde krefter som skaper premissene for den debatten dette essayet forsøker å stimulere til; det er det menneskets natur som gjør. Dagens negative samfunnsutvikling skyldes ikke at de stakkars minoritetene blir stigmatisert av disse fæle samfunnsdebattantene eller blir diskriminert av alle de slemme hverdagsrasistene, og problemene kommer alldeles ikke til å bli borte hvis man nå bare kan få stoppet munnen på disse plagsomme kritikerne av det multikulturelle eksperimentet. Utfordringene kommer til å fortsette å vokse seg større og stadig mer uhåndterlige så lenge vi fortsetter å bygge politiske luftslott svevende på skyer av ullen tenkning og tåkeprat.

Rasisme

Det viktigste stikkordet for de som nå spør seg selv hvilke hersketeknikker som bør tas i bruk for å hindre debatt om dette essayets innhold, vil formodentlig være rasisme. Lars Gule har kommet med en definisjon av rasisme som er mildt sagt problematisk:[1]

Ellers kan jeg godt presentre/gjengi en (min) definisjon av rasisme/rasister her: Det dreier seg om personer som har synspunkter som kjennetegnes av frykt for andre (raser/kulturer – inklusive religion), en diskriminerende holdning til andre raser og kulturer/religioner med rettighetsinnskrenkinger som konsekvens, og/eller en sjåvinistisk holdning på egen kultur (eller rases) vegne, og/eller har en erklært posisjon om at noen såkalte raser er mindre intelligente enn andre (uten at man har gjort noe som helst forsøk på å forklare hva det har med saken å gjøre, nemlig innvandring), eller snakker om at raseblanding fører til degenerering.

Denne definisjonen har sterke islett av PK-tenkning, og ditto svakheter. La oss se på de viktigste momentene.

Selvsagt er jeg, dersom vi holder oss til Gules definisjon, rasist. Men hans definisjon er altså, slik jeg vurderer det, ubrukelig. Jeg har tatt disse betraktningene med i etterordet fordi jeg mener dette er et område der vi nå må besinne oss. Det haster med å utforme en humanisme som anerkjenner alles menneskeverd og behovet for større rettferdighet i verden, samtidig som den legger til rette for at den vestlige sivilisasjon kan videreutvikles, samt for at også hvite mennesker kan bevare sin egenart og videreføre sine gener. I en slik situasjon kan vi ikke holde oss med rasismedefinisjoner som avskjærer sentrale problemstillinger allerede i utgangspunktet.

Veien videre

Det er umulig å skrive et essay som favner såpass vidt som det dette gjør, uten at det vil ha sine svakheter. Jeg ser frem til at andre vil nyansere min fremstilling der det er på sin plass, og ikke minst korrigere meg der jeg har tatt feil.

For mye og for lite forderver alt, sier et gammelt visdomsord. Og enhver som er ved sine fulle fem vet at dette gjelder på de aller fleste områder i livet. Kroppen trenger visse fettsyrer og vitaminer, men ingen påstår at det er bra å drikke en liter tran om dagen. Noen mener alkohol er sunt, men ingen anbefaler daglig flatfyll. Og så videre.

Jeg har ingen problemer med å se at et visst etnisk og kulturelt mangfold kan være en berikelse. Samtidig tilsier både vitenskapelig erkjennelse og praktisk erfaring at et for stort mangfold på nevnte områder vil være destruktivt. Ethvert bærekraftig samfunn er nødt til å begrense slikt mangfold, og en menneskerettighetsfundamentalistisk tenkning som gjør dette umulig, må forkastes.

Mange mener at klimaendringer, overbefolkning og knapphet på ressurser representerer de største utfordringene verden står overfor. Jeg er tilbøyelig til å være enig. Klimaendringene er for en stor del menneskeskapte, hevder mange forskere. Kanskje har de rett. Uansett ser det ut til å være et helt åpent spørsmål i hvilken grad vi har mulighet til å påvirke klimaendringene i fortsettelsen. Om dagens migrasjonsstrømmer representerer en like stor utfordring for verdenssamfunnet som den globale oppvarmingen, vil jeg ikke ha noen formening om, men de har utvilsomt potensial til å kunne destabilisere store deler av verden. Men dersom vi snevrer inn perspektivet og spør hva som utgjør den største trusselen for den vestlige sivilisasjons overlevelse, og dermed også hvite menneskers overlevelse, tror jeg svaret må bli ikke-vestlig masseinnvandring. Som mange observatører har påpekt før meg, begynner det hele å ligne mer og mer på en invasjon. Vi kommer til å bli knust av en demografisk tsunami dersom vi ikke snart får kontroll over utviklingen.

Dette er ikke tiden for verken feig unnfallenhet eller simple hersketeknikker. Det er tid for debatt.

Og i den debatten som nå snart bør komme i sin fulle bredde, er det særlig ett bestemt knep antirasistene med fordel kan spare seg, og det er å snu 180 grader rundt på argumentasjonen sin og hevde at menneskelig biodiversitet bare er en fordel, eventuelt at det ikke spiller noen rolle. Etterkrigsparadigmet bygger på den forutsetning at det ikke finnes systematiske raseforskjeller hva angår intelligens og mentale evner forøvrig. Dette har vært et sentralt tema i propagandaen fra UNESCO (jf 1950, 1951, 1964, 1967, 1969, 1975, 1978); dette har byråkrater og politikere formant oss om at vi må tro dersom vi ikke skal bli stemplet som rasister (jf AID 2002); dette har man hamret inn i oss ved hjelp av manipulerende barnesanger;[2] og dette blir skoleelever fremdeles indoktrinert med (jf Østberg 2009b). De som har forsøkt å påpeke at dette nok dessverre er ønsketenkning, har gjerne blitt bragt til taushet med brutale metoder (se f.eks. Malloy 2007, 2008; Sailer 2007a-b). Dette systematiske matkmisbruket har selvsagt hatt en klar begrunnelse, nemlig vissheten om at motstanden mot innvandringspolitikken hadde vært mye større dersom folk flest hadde vært klar over at flere av de innvandrende folkegruppene har en gjennomsnittlig IQ som gjør det vanskelig eller umulig for dem å bli velfungerende og velintegrerte medlemmer av vestlige samfunn. Nyere forskning bekrefter altså det man hele tiden burde ha forstått, nemlig at det innvandringspolitiske regimet vi holder oss med, bygger på hykleri og virkelighetsfornektelse. Det er en av bærebjelkene i vår tids mest grandiose, sosiale eksperiment som viser seg å være pill råtten.

I en slik situasjon er det uredelig å insistere på business as usual. Det er på tide at at disse bedreviterne som støtt og stadig belærer oss om rasisme, begynner å gå litt stillere i dørene. Det er på tide med litt mer ydmykhet overfor livets realiteter. Det er på tide å bytte ut blanke løgner med skitne sannheter.

 

 

Tilbake til Selvmordsparadigmets innholdsfortegnelse.

 



[1] Document.no, 06.08.2008, www.document.no/2008/08/_this_picture_was_taken.html#comment-268357.

[2] Jf strofene ”meget er forskjellig, men det er utenpå”, og ”inni er vi like”.