Tilbake til Selvmordsparadigmets innholdsfortegnelse.

 

Appendiks H: UNESCO som antirasistisk propagandamaskin (utdrag)

 

 

 

If you define races properly then, yes, there are races.

-- Ernst Mayr

 

 

Innledning og motivasjon

UNESCO er en sentral og viktig organisasjon i FN-systemet. Dermed blir det desto mer alvorlig at den er blitt misbrukt til å spre antirasistisk propaganda forkledd som vitenskap. En analyse av UNESCOs virksomhet hører altså naturlig med i et essay som dette. Nedenfor videreføres forøvrig drøftelsen av Nils Johan Laviks bok Rasismens intellektuelle røtter (påbegynt i kapitlet Antirasisme kontra vitenskap), siden han er innom UNESCO en rekke ganger.

UNESCO og antirasismen

En av de aller mest sentrale personene i det antirasistiske propaganda-apparatet i midten av det 20. århundre, var Ashley Montagu. Det er verdt å merke seg at han i sin tid var elev av den beryktede og berømte antropologen og politiske aktivisten Franz Boas,[1] som hadde markert seg som ”en av rasebegrepets fremste kritikere innen sitt fagfelt” (Lavik 1998, side 107). Merk dessuten at Montagu hadde ”deltatt i den offentlige debatt om rasespørsmål og hadde publisert en antirasistisk bok allerede i 1942” (ibid). La oss, for sammenhengens skyld, nok en gang se hva Lavik skriver om det som skjedde da Montagu, sammen med ikke minst Julian Huxley, kuppet prosessen i UNESCO (ibid, side 18 – 19, sitert også i essayets kapittel om antirasisme):

Når det gjelder selve rasebegrepet, kom denne forandringen tydelig til uttrykk i FNs organ UNSECO hvor den nytilsatte generalsekretæren, den kjente britiske biolog Julian Huxley, satte opp et ekspertpanel som skulle samle vitenskapelig informasjon om rasespørsmål og avgi en uttalelse. Sekretæren for panelet, sosialantropologen Ashley Montagu var ikke begeistret for rasebegrepet i det hele tatt og fikk med i et av utvalgets femten punkters konklusjon at rasebegrepet burde sløyfes og erstattes av ”etnisk gruppe”. Det ble for øvrig konkludert med at det ikke er noen biologisk betinget forskjell mellom raser i intelligens, at rase ikke er noe biologisk faktum, men en sosial myte og at mennesker er født med en drift til å samarbeide.

Laviks fremstilling av det som skjedde, blir støttet og ytterligere utdypet av Sigurd Skirbekk (1999, side 345):

FN-organene har i mange miljøer framstått som en autoritativ kilde for en forskningsbasert antirasisme. Det finnes en del velbegrunnete forklaringer på hvordan denne oppfatning har fått feste.[2] I 1950 ble det innkalt til en vitenskapelig konferanse i UNESCO-bygningen i Paris; der generalsekretæren hadde uttrykt ønske om å bekjempe diskriminering basert på rasefordommer, og uttalt at dersom forskerne fikk fram pålitelige vitenskapelige data, ville rasisme i den betydning vi kjente den før annen verdenskrig, ikke lenger kunne forfektes. Til dette møtet var det flere sentrale genetikere og fysiske antropologer som ikke kunne eller ville møte. Derimot kom den langt fra sentrale forsker, publisisten Ashley Montagu til møtet og tilbød seg å administrere konferansens sluttrapport, som det ikke var meningen å offentliggjøre før genetikerne og de fysiske antropologene hadde avgitt uttalelser som kunne innarbeides i rapporten. Montagu, som hadde markert seg som antirasist både den gang og senere [jf Montagu 1942], offentliggjorde imidlertid et ikke ferdigbehandlet sluttdokument i Saturday Review allerede påfølgende uke. Her sto det blant annet å lese at "for alle praktiske formål er rase ikke så mye et biologisk fenomen som en sosial myte". Flere arveforskere var uenige i den publiserte teksten, men UNESCO fant det vanskelig å korrigere noe som allerede var offentliggjort.

Montagu og hans venner lyktes altså i å gjennomføre et aldri så lite kupp. Ved å avskjære de tyngste fagfolkene fra å få innflytelse på den første erklæringen, fikk man den antirasistiske vinklingen man ønsket, samtidig som den likevel fremsto som vitenskapelig begrunnet. Selvsagt måtte det komme en eller annen form for opprydning i etterkant, men Montagu hadde likevel fått den medie- og PR-effekten han ville ha, og dermed var en av de viktigste bærebjelkene i etterkrigsparadigmet på plass. Vi skal snart se nærmere på UNESCOs skriverier om disse spørsmålene, men la oss først få med oss hvordan Lavik fortsetter sin fortelling om det som skjedde (1998, side 19, min uthevelse):

Uttalelsen som forelå i 1950 var en blanding av en vitenskapelig utredning og et ideologisk dokument. Dens ambisjon var intent mindre enn et forsøk på å gi et vitenskapelig bevis for rasenes likhet. Historisk kan man si at det også var et forsøk på å gjøre opp for fortidens mange misbruk av rasebegrepet som hadde kulminert med nazismen. Uttalelsen fikk stor og positiv oppmerksomhet. Men mange vitenskapsmenn protesterte på sammenblandingen av verdier og vitenskap og UNESCO kom derfor med en ny, betydelig modifisert uttalelse året etter. Her nøyet man seg blant annet med å hevde at det ikke var påvist intelligensforskjeller mellom raser.

Betydningen av erklæring fra 1950 kan vanskelig overvurderes. Dersom man skulle lage en liste over de publikasjoner som har hatt størst innflytelse på det intellektuelle klimaet i den vestlige verden i etterkrigstiden (tilsvarende øvelser er jo populære i mange sammenhenger, se Fløgstad 2008), vil UNESCOs The race question komme høyt opp, for om man skulle utpeke de mest sentrale dokumentene som dannet grunnlaget for hele etterkrigsparadigmet, da hører dette utvilsomt med. Men hva med den reviderte erklæringen UNESCO kom med året etterpå? Den ser ut til å ha fått betydelig mindre innflytelse. Selve teksten fra 1951-erklæringen er forøvrig, i slående motsetning til den fra 1950, vanskelig å få tak i på internett. Og mens erklæringen fra 1950 drøftes i det vide og brede på Wikipedia og andre steder, blir 1951-utgaven gjerne avspist med en fotnote, dersom den i det hele tatt nevnes. Det generelle etterkrigsparadigmeklimaet tilsier at folk nettopp ønsker seg den ”sammenblandingen av verdier og vitenskap” som Montagu & Co serverte i 1950. Den mer nøkterne, saklige og vitenskapelige versjonen fra 1951 var et mindre potent våpen i antirasismens gode strid, og har stort sett blitt forbigått i stillhet, så langt jeg kan bedømme.

I et generelt, ideologisk og politisk klima der folk var desillusjonerte etter to verdenskriger, der folk var desperate etter å legge grunnlaget for varig fred, og der FN ble sett som menneskehetens store håp, bør ingen forundres over at enhver høytidelig erklæring som kom fra FN og dens underorganisasjoner, ble tatt imot som gospel truth rundt omkring. Særlig den vestlige verden har vært preget av en langt på vei ukritisk og noen ganger nærmest religiøs dyrkelse av FN. Et fenomen som har hatt stor innflytelse i Vesten er det jeg kaller FN-fundamentalismen; hvis noe kommer fra FN, da må det være både godt og sant. Og bør derfor adlydes. At FN-systemet, i hvert fall et godt stykke på vei, er preget av byråkrati, inkompetanse og korrupsjon, samt at organisasjonen har både religiøs, politisk og ideologisk slagside, blir, eksplisitt eller implisitt, avfeid som uinteressant; FN er vårt eneste håp, vi må holde fast på FN-sporet, som det gjerne heter. Dette illustreres av at bare det å stille kritiske spørsmål til FNs menneskerettighetserklæring, og om denne virkelig kan gi grunnlag for en bærekraftig utvikling, er nok til at man blir stemplet som kjetter (se f.eks. Bromark & Herbjørnsrud 2002, side 112).

Også Lavik ser ut til å være av den oppfatning at UNESCOs erklæring mot rasisme av 1950 er av den aller største betydning. Ikke bare brukte han plass på å drøfte den på side 18 og 19 i sin bok (se ovenfor), han kommer tilbake til den på nytt på sidene 107 – 109. Laviks bok er ubalansert i den forstand at den knapt gjør noe forsøk på å drøfte det vitenskapelige grunnlaget for å hevde at det finnes arvelige, intelligensmessige forskjeller mellom folkegrupper; det tas ganske enkelt for gitt at denslags oppfatninger er ’rasistiske’, og dermed per definisjon usanne. Laviks bok er, i likhet med (Skorgen 2002), først og fremst et propagandaskrift mot ’rasismen’. Men i avsnittet om UNESCOs erklæring mot rasisme ser vi heldigvis at noe av den tvil som burde melde seg hos enhver oppegående og ærlig person, skinner klart og tydelig igjennom (Lavik 1998, side 108, min uthevelse):

Erklæringen inneholdt både en sammenfatning av vitenskapelige resultater og verdistandpunkter. Det er kanskje mest synlig i postulatet i pkt. 15 om at biologiske studier støtter opp under en etikk om et universelt broderskap. Men dette ønsket om et varig fornuftsekteskap mellom verdier og vitenskap viste seg snart å bli et kortvarig samboerskap som havarerte fordi forskjellige interesser trakk i ulike retninger. Erklæringen fikk riktignok en positiv mottagelse i mange vitenskapelige miljøer og i den offentlige opinion. I internasjonal presse som Times og New York Times ble det slått stort opp at rasismen var vitenskapelig motbevist. Men kritikken fra en rekke vitenskapelige miljøer satte straks inn. Hovedtyngden av kritikken gikk ut på at man postulerte en likhet mellom raser på områder hvor dette ikke var bevist eller hvor det i hvert fall hersket stor uenighet.

Nettopp. Disse tingene var det uenighet om på 1700-tallet, på 1800-tallet og gjennom hele 1900-tallet. Og ved begynnelsen av det 21. århundre er det fortsatt uenighet om hvor stor andel av forskjellene mellom kontinentgrupper og etniske grupper som skyldes arv, og hvor stor andel som skyldes miljø (men takket være genforskningen vil vi sannsynligvis snart få svar). Likevel presterte altså UNESCOs ’ekspertgruppe’ å fremstille det som om det hele var avgjort. Det er nesten ikke til å tro. Og det som er nesten like fantastisk, er at Montagu og andre som bevisst gikk inn for å gi verden en falsk fremstilling av de faktiske forhold, knapt har blitt stilt til ansvar for at de på denne måten – i ytterste konsekvens – kan ha vært med å legge grunnlaget for fremtidige forbrytelser mot menneskeheten. Det vil si, det er selvfølgelig de innebygde beskyttelsesmekanismene i etterkrigsparadigmet som i praksis har gitt dem immunitet mot å bli utsatt for noe særlig mer enn et visst prestisjenederlag når man etter hvert ble tvunget til å korrigere de mest åpenbare elementene av reinspikka, antirasistisk propaganda.

Og hvilke tautrekkinger som må ha foregått internt i UNESCO når de eplekjekke formuleringene fra 1950-erklæringen etter hvert nødvendigvis måtte modifiseres, kan man jo bare gjette seg til, men forordet til erklæringen fra 1951 gir noen indikasjoner (UNESCO 1951, gjentatt fra forrige kapittel, min uthevelse):

Både den fysiske antropologen og mannen i gata vet at raser eksisterer; førstnevnte på grunnlag av den vitenskapelig erkjennbare og målbare mengde av trekk som han bruker for å klassifisere menneskelige varianter; sistnevnte på grunnlag av sine sansers umiddelbare vitnesbyrd når han ser en afrikaner, en europeer, en asiat og en amerikansk indianer ved siden av hverandre.

Dette er rene ord for pengene. Her sies det ganske enkelt at formuleringene fra året før om at rase ikke er noe biologisk faktum, men en ’sosial myte’, ikke holder mål. I stedet slår man ganske enkelt fast det som verken forskere eller mannen i gata trenger å være det aller minste i tvil om, nemlig at raser eksisterer. UNESCO kom altså i henholdsvis 1950 og 1951 med to erklæringer om raseproblematikk. Disse to erklæringene kommer på enkelte punkter med diametralt motsatte påstander. Den ene erklæringen inneholder utilstlørt propaganda og fordreining/fornektelse av vitenskapelig kunnskap, mens den andre er noen hakk mer sannferdig i sin fremstilling av virkeligheten. Hvilke av disse to erklæringene er det som i ettertid har hatt størst innflytelse? Den tendensiøse fra 1950, så langt jeg kan bedømme. Hvor alvorlig er dette? Svært alvorlig. Hva sier dette om etterkrigsparadigmet generelt og FN-systemet spesielt? Ikke så rent lite.

Reaksjonene på erklæringen fra 1950 var altså sterke, og UNESCO har i hvert fall vært ærlige og redelige nok til å publisere en rekke, kritiske uttalelser som ble innhentet fra noen av verdens fremste fagfolk på området (UNESCO 1952). En av de mest sentrale i så måte er Theodosius Dobzhansky.[3] Dobzhansky regnes, sammen med blant andre George Gaylord Simpson, Sewall Wright og Ernst Mayr, som en av hovedarkitektene bak den moderne syntesen innen evolusjonsteori (en syntese av Mendels arvelover og Darwins prinsipp om naturlig utvalg). Det er altså vanlig å regne Dobzhansky som ett av de store navn innen biologi i det 20. århundre, og det er derfor ekstra interessant å se litt på hans rolle i forhold til UNESCO.

Dobzhansky deltok ikke i utarbeidelsen av 1950-erklæringen, men han var en av dem som sendte sine kommentarer til Ashley Montagu, som jo dessverre hadde det så travelt med å publisere hele erklæringen, at han ikke kunne vente på innspill fra Dobzhansky og andre fagfolg (se ovenfor). Det skulle forresten ha vært interessant å se nøyaktig hvilke merknader Dobzhansky kom med den gangen, men jeg har ikke funnet dem. Det er vel dessverre grunn til å mistenke at Montagu ikke kan ha brydd seg så veldig mye om kommentarene han mottok. Ser vi på den noe mer edruelige erklæringen fra 1951, så er Dobzhansky en av forfatterne. Parallelt med at UNESCO fikk utarbeidet den reviderte erklæringen i 1951, samlet man altså inn en rekke uttalelser fra fagolk, og disse ble så samlet i et separat dokument som ble utgitt året etterpå. Her siteres Dobzhansky på følgende (UNESCO 1952, side 81, min uthevelse):

Men selv om antallet menneskeraser er vilkårlig, er eksistensen av rasemessige forskjeller et objektivt og etterprøvbart faktum. Menneskeheten er ikke en eneste, stor reproduserende populasjon, men et komplekst system av [mange små] reproduserende populasjoner/folkegrupper. Disse folkegruppene opprettholdes gjennom geografiske, kulturelle og økonomiske barrierer. Og disse folkegruppene er rasemessig forskjellige så sant de har ulike frekvenser i forekomsten av arvelige trekk. Når vi navngir diverse raser, er det for å kunne beskrive menneskelige forskjeller; rasemessige forskjeller mellom menneskelige populasjoner er en biologisk realitet.

Stamos (2008, side 138) viser til at Dobzhansky i 1968 påpekte at dersom definisjonen av rase var så klar at den ga opphav til ”eksakte, ikke-overlappende, diskrete entiteter” da ”ville vi ikke ha raser, men adskilte arter”. Dobzhansky sier også (ibid): “Å fornekte eksistensen av raseforskjeller innen menneskeheten, er fåfengt”. Disse siste uttalelsene er, så vidt jeg kan forstå, ikke direkte rettet mot UNESCO, men det er likevel påfallende at denne organisasjonen tilsynelatende har forholdt seg mer eller mindre likegyldig til at en av deres egne eksperter gang på gang kategorisk slår fast at raser ikke kan avskrives som en sosial konstruksjon.

 

 

[...]

<Du må kjøpe Selvmordsparadigmet for å lese dette appendikset i sin helhet>

[...]

 

 

Den antirasistiske tonen fra UNESCO ble altså stadig mer krampaktig og desperat i tiden frem til 1978, og min hypotese er at dette har sammenheng med at det ble publisert bøker (f.eks. C. Putnam 1961; jf J. Taylor 2006) og akademiske artikler (særlig A. Jensen 1969) som ikke akkurat bygde opp under den virkelighetsoppfatning organisasjonen ønsket å fremme. Det er imidlertid en annen observasjon som også er ganske påfallende her, og det er at mens UNESCO de første drøye 30 årene etter opprettelsen, nærmest produserte raserelaterte erklæringer på løpende bånd, så kom det, så vidt jeg kan se, ingen flere slike erklæringer de neste 30 årene (altså etter 1978). La meg som en kontrast til dette liste opp noen av de mange publikasjoner som er utgitt av andre de senere årene, for eksempel følgende:

Alle artiklene og bøkene i denne listen er – i hvert fall til en viss grad – kontroversielle. Men selv om disse artiklene og bøkene er omstridte, så er summen av all den dokumentasjon de kommer med, så overveldende at det blir helt useriøst å late som om ingen ting har skjedd. UNESCO demonstrerer sin egen uredelighet ved stadig å underslå dette.

Det vil ta ytterligere noen år før vi finner svaret på hvor stor andel av de observerte forskjellene som skyldes arv, og som det derfor vil være vanskelig å få gjort noe med, og hvor stor andel som skyldes miljø, og som vi derfor muligens kan gjøre noe med i løpet av få tiår. Den mest optimistiske kommentaren jeg har sett (Metcalf 2007), hevder at IQ-gapet mellom svarte og hvite i USA kan elimineres i løpet av omtrent 50 år. Men selv om forskerne fortsatt er uenige, så burde det, med tanke på den mengden av faglig tung argumentasjon som tilsier at noe slikt som 50 – 80 prosent av IQ-forskjellene skyldes arv, være et absolutt minimum at UNESCO innrømmet at vi ennå vet for lite på dette området, og at man derfor modifiserte sine tidligere så bombastiske og åpenbart feilaktige resolusjoner. Men det eneste som, så langt jeg kan registrere, er kommet fra den kanten, er talende taushet. Dette blir selvsagt bare mer og mer pinlig for hvert år som går.

Eksemplene kunne ha vært flere og mer omfattende, men det bildet som trer frem når man setter seg ned og gransker UNESCOs ulike erklæringer og øvrige dokumenter som har med rase å gjøre, er ikke til å ta feil av. Intensjonene er muligens de beste, og organisasjonens medarbeidere har kanskje et oppriktig ønske om å arbeide for en bedre verden, men resultatet er likevel svært nedslående. Om og om igjen ser vi at organisasjonen, i strid med elementær, evolusjonsteoretisk innsikt, og uten fnugg av positive bevis for egne standpunkter, hevder at det ikke finnes noe som helst vitenskapelig grunnlag for å tro at det eksisterer intelligensmessige og andre mentale forskjeller mellom raser og etniske grupper. Dette er løgnaktig og falskt.

Videre ser vi at organisasjonen, ettersom den politiske og vitenskapelige utviklingen frem mot 1978 gikk i en ’uønsket’ retning, i stadig sterkere ordelag fordømte dem som tenkte annerledes enn en selv, og man tok dessuten til orde for å bekjempe nevnte utvikling ved hjelp av virkemidler som ville ha fått anerkjennende nikk fra både Hitler, Stalin og Mao. Og når det etter hvert blir mer og mer tydelig at organisasjonens mange deklarasjoner om rase hviler på sviktende grunnlag, velger man altså å late som ingen ting. UNESCO har fra første stund plassert seg i motsatt grøft av den Hitler valgte, og har, til tross for noen mindre korrigeringer i 1951, i det store og hele gjort denne grøften til sin skyttergrav og faste tilholdssted. UNESCO er derfor blitt en organisasjon som, med fanatismens og fundamentalismens typiske kjennetegn, og dessuten i strid med vitenskapelig innsikt, fastholder sine antirasistiske dogmer; vi har sannheten, kom ikke her og forvirr oss med fakta! Dersom slike tendenser kombineres med makt og innflytelse, blir det virkelig farlig.

 

Konklusjoner

Den som fremdeles ikke har latt seg overbevise om at UNESCO er korrupt og på ville veier, oppfordres herved til å studere erklæringene fra 1950, 1951, 1964, 1967 og 1978 med egne øyne. Det mønsteret som da vil vise seg, bør være åpenbart for enhver som har et minimum av filosofisk innsikt. For helhetens skyld kan det også være lurt å se litt på (UNESCO 1973, 1975).

Det ser altså ikke ut til at å være dekning for å hevde at sammenligningen av UNESCOs forsøk på politisk styring av forskningen med ”det man hadde sett i nazi-Tyskland og i Sovjet-Russland” skulle være spesielt ”grov” (Lavik 1998, side 108, sitert ovenfor). Riktignok har man ikke tatt i bruk tortur, vilkårlig fengsling eller henrettelser, men alle de hersketeknikker som etterkrigsparadigmet gir rom for, har man benyttet til fulle. Virkemidlene har altså vært mer humane, men forøvrig er slektskapet med Hitler og Stalin vanskelig å skjule.

 

Tilbake til Selvmordsparadigmets innholdsfortegnelse.

 



[1] Se en.wikipedia.org/wiki/Franz_Boas.

[2] Skirbekk nevner i en fotnote at denne fremstillingen i det vesentlige er ”basert på beretninger som professor William B. Provine fra Cornell University ga på et seminar i vitenskapsteori ved Universitetet i Oslo den 27. mai 1994”

[3] Se en.wikipedia.org/wiki/Theodosius_Dobzhansky.