Tilbake til Selvmordsparadigmets innholdsfortegnelse.

 

 

Debattklimaet i Norge og Vesten (utdrag)

 

 

Kritikk, diskusjon og dissens er det som kan gjøre et samfunn bedre. Skarp debatt gjør at vi kan bryte med konformitet og selvsensur, som det er så mye av i det norske samfunnet.

-- Knut Olav Åmås

 

Innledning og motivasjon

Dette essayet har gjennomgått og drøftet en del antirasistisk litteratur. Vi har dessuten sett hvordan myndighetene har problemer med å snakke sant så snart temaet handler om rase og etnisitet. La oss nå se litt nærmere på hva som skjer når denne typen spørsmål skal behandles i offentlig debatt. Leseren bør forøvrig merke seg at det slett ikke er noen selvfølge at slike problemstillinger i det hele tatt blir debattert i det offentlige rom; stort sett har dette vært tabu i hele etterkrigstiden. Men fordi etterkrigsparadigmets forkjempere mistet noe av sin kontroll med den offentlige debatten etter 11. september 2001, og fordi de siste års forskningsresultater har gitt stadig sterkere bekreftelser på at menneskelig biodiversitet er en del av den virkeligheten vi er nødt til å forholde oss til, har det etter hvert endelig også blitt mulig, et stykke på vei, å drøfte spørsmål om rase og etnisitet i det offentlige rom. I dette appendikset ønsker jeg imidlertid å dokumentere at vi ennå har langt igjen før respekten for demokratiske spilleregler er gjenopprettet på dette området.

 

 

[...]

<Du må kjøpe Selvmordsparadigmet for å lese dette appendikset i sin helhet>

[...]

 

 

Demokrati på svenska

Klassekampens daværende debattredaktør, Ali Esbati[1], hadde 31.07.2008 en krass kronikk i Aftonbladet om de bekymringsfulle forholdene i Norge. Der er han primært opptatt av Fremskrittspartiet, men skriver også følgende (Esbati 2008a):

Partiet verkar i ett växelspel med en allmän samhällsdebatt, som i tilltagande grad ”danmarkiseras”. Ett antal nyrasistiska fora har etablerat sig som referenspunkter i varje diskussion om invandring, islam eller integration. På sajter som document.no, HonestThinking och Human Rights Service (HRS) pumpas dagligen ut dubiösa siffror och försåtliga ”kopplingar”. Urval och tonfall påminner starkt om till exempel svenska Nationaldemokraternas eller andra aktiva rasistpartiers ”nyhetsservice”. HRS, som vill förbjuda bärande av muslimsk huvudduk och försvåra familjeåterförening, erhöll förra året närmare två miljoner kronor av den norska statens medel för att främja integration. Redaktören för HonestThinking har skaffat sig plats i den offentliga debatten genom att monomant återkomma till ”demografins” betydelse för ”islamiseringen” av Norge: Muslimerna är inte bara många – de får också barn! På senare tid har han börjat intressera sig för sambandet mellan ”ras” och intelligens. Denna smörja – vars intentioner torde vara uppenbara för varje normalbegåvad samhällsmedborgare – kan man få sig till livs i vanliga norska dagstidningar.

Esbati er her, i Sveriges største avis, opptatt av å forklare söta bror at Norges fremtid er truet av et høyrepopulisitisk Frp, og at dette partiet har en slags synergistisk vekselsvirkning med Document, HRS og HonestThinking, som han påstår har etablert seg som referansepunkter i enhver diskusjon om invandring, islam og integrering. Jeg må innrømme at jeg fikk tendenser til hakeslepp da jeg leste dette; det er ikke hver dag en skarve fritidsblogger blir tillagt så stor betydning for det som skjer på den rikspolitiske arena. Det som ikke er fullt så hyggelig, er at Esbati kategoriserer de tre nevnte bloggene som ”nyrasistiska fora” (for kommentar fra Document, se Lundberg 2008). På sin egen blogg (esbati.blogspot.com) angir han at kronikken handler om rasisme og fascistisering. Intet mindre.

Etter min mening er det viktig at kronikker, innlegg eller andre artikler som fremmer denne typen påstander og synspunkter, blir imøtegått. Ikke fordi jeg tror jeg kan overbevise Esbati om at han tar feil (han gir ikke inntrykk av å være innstilt på å lytte til argumenter fra slike som meg), men fordi det er viktig at leserne av det aktuelle mediet blir presentert for motargumenter. Det bør ganske enkelt ikke være mulig å komme med denne typen angrep på en meningsmotstander uten at det tas til motmæle. En annen sak er at enhver liten meningsutveksling gir ny informasjon om hvordan motparten tenker. Den som er ærlig og har et oppriktig ønske om hele tiden å komme så tett på sannheten som mulig, har aldri noe å frykte i en debatt, men for den som ønsker å tåkelegge, borforklare og forvanske ting, vil de fleste debatter være ubehagelige, siden det er ekstremt vanskelig ikke å røpe i hvert fall visse svakheter ved egen posisjon så snart man åpner munnen. Samme dag som Esbatis kronikk sto på trykk, kontaktet jeg derfor Aftonbladet med epost-melding som blant annet inneholdt følgende:

Jeg antar at det vi i Norge kaller "tilsvarsrett" (altså retten på å få gi tilsvar når man bli angrepet i offentligheten) også gjelder i Sverige, og som redaktør av HonestThinking ber jeg om å få svare på disse anklagene om nyrasisme og "smörja". Jeg ber om en respons fra Aftonbladet der det tilkjennegis at jeg vil bli innrømmet tilsvarsrett, og med angivelse av max lengde og eventuelle andre krav dere måtte ha.

Tretten minutter senere fikk jeg svar:

Någon ’rätt’ till replik existerar överhuvudtaget inte. Men om du känner dig angripen eller kan påtala rena sakfel är naturligtvis välkommen att inkomma med ett inlägg, som vi då tar ställning till.

med vänlig hälsning
Petter Larsson
, Aftonbladet kultur

Dette er etter min mening ganske oppsiktsvekkende. Jeg er altså, fra en sentralt plassert person i norsk presse, blitt utsatt for et kraftig angrep i en av Nordens største aviser, med anklager om at jeg fremmer nyrasisme og litt til. Likevel vil Aftonbladet ikke innrømme meg tilsvarsrett. Dette betyr at jeg kan sette meg ned og bruke tid og krefter på å skrive et leserinnlegg, men jeg har ingen som helst garanti for at avisen vil sette det på trykk; det kommer helt an på Aftonbladets debattredaktørs suverene vurdering. Dette er selvsagt høyst utilfredsstillende, og neste morgen kontaktet jeg Per Edgar Kokkvold i Norsk Presseforbund for å få hans vurdering av de prinsipielle sidene av saken, samt et råd om hva jeg burde foreta meg. Litt senere sendte jeg følgende epost til Aftonbladet:

Takk for raskt svar, som jeg dessverre må si overrasker meg. Jeg har i dag rådført meg med generalsekretæren i Norsk Presseforbund, Per Edgar Kokkvold. Også han er svært overrasket over Aftonbladets holdning, og sier at i henhold til norsk praksis på dette området (jf Vær Varsom-plakaten), kan det ikke være noen som helst tvil om at jeg har tilsvarsrett. Mitt navn er riktignok ikke nevnt i kronikken, men jeg er omtalt som "Redaktören för HonestThinking", hvilket utvetydig utpeker meg som den det siktes til.

Kokkvold anbefalte at jeg omgående tok kontakt med Allmänhetens Pressombudsman i Sverige (PO), og jeg har hatt en telefonsamtale med dem på morgenen i dag. PO henviser til Etiska regler för press, TV och radio, og henviser spesielt, på bakgrunn av de opplysninger jeg ga dem over telefon, til bestemmelsene som står under henholdsvis "Var generös med bemötanden" og "Hör båda sidor".

Ali Esbati har brukt et sterkt språk i sine angrep på meg, jamfør "nyrasistiska fora", "pumpas dagligen ut dubiösa siffror och försåtliga ”kopplingar”", "påminner starkt om [...] aktiva rasistpartiers [...]", "monomant", "börjat intressera sig för sambandet mellan ”ras” och intelligens. Denna smörja – vars intentioner torde vara uppenbara för varje normalbegåvad samhällsmedborgare".

Aftonbladets formulering "om du känner dig angripen eller kan påtala rena sakfel" gjør meg derfor forundret. Esabatis språkbruk er ikke nøytral. Han forutsetter at leserne vil ta det som en selvfølge at mine synspunkter kan omtales med den type benevnelser som jeg viser til ovenfor. Men det å omtale HonestThinking som et eksempel på et "nyrasistisk forum", er ikke en nøktern opplysning. Det er en implisitt påstand om at det er noe moralsk og/eller intellektuelt galt med nevnte forum, og dermed også med redaktøren for dette forumet, altså meg. At jeg ikke skulle få anledning til å ta til motmæle mot noe slikt, overrasker meg kraftig.

Kokkvold har gitt meg tillatelse til å henvise til ham i sakens anledning, og han har bedt meg om å holde ham løpende orientert om den videre gangen i det hele. Det kan ikke herske noen tvil om at dette er en sak av stor prinsipiell interesse.

Jeg er, som det vil fremgå av ovenstående, skuffet over at et eventuelt innlegg fra meg skal behandles på lik linje med et hvilket som helst annet innlegg. Aftonbladet er en stor avis, og dere får selvsagt mange innlegg hver dag; de fleste av disse må dere nødvendigvis avvise. Jeg anmoder nok en gang om at man anerkjenner at den omtalen Esbati har gitt meg, bør gi meg rett til å komme med et tilsvar. Spesielt ønsker jeg å få vite hva Aftonbladet anser for å være en passende lengde på mitt tilsvar (kanskje 2500 tegn?) før jeg går igang med skrivingen.

Jeg avventer Aftonbladets respons på denne henvendelsen før jeg foretar meg noe mer i sakens anledning.

En halvtimes tid senere tikket følgende svar inn fra Aftonbladet:

Jag återupprepar. För att kunna ta ställning till om ett bemötande från din sida är påkallat, så måste vi först läsa detta bemötande.

Jag vill också göra dig uppmärksam på att språkbruket på en opinionsbildade sida, som kultursidan, inte måste uppfylla något krav på neutralitet. Däremot ska en artikel naturligtvis inte innehålla osakliga eller felaktiga påståenden.

Att ge dig en textlängd på förhand är inte möjligt, eftersom det beror helt på innehållet i din text. Det man generellt kan säga är att en replik bör vara rimligt kort och hålla sig till ämnet. Jag återupprepar också min inbjudan: du är välkommen att inkomma med en replik, som vi tar ställning till när vi har läst den.

med vänlig hälsning
Petter Larsson, Aftonbladet kultur

Larssons maktarroganse er ikke til å ta feil av her. Mens praksis i Norge tilsier at den respekløse og nærmest hetsende omtalen fra Esbati selvsagt ville ha utløst tilsvarsrett fra min side, er altså Aftonbladet av den oppfatning at man kan sette slike ting på trykk uten at den som blir angrepet, skal få lov å komme til orde med sine synspunkter (”Någon ’rätt’ till replik existerar överhuvudtaget inte”, som Larsson kategorisk sier det i sin første epost, og som han altså ikke firer en milllimeter på i den påfølgende ”Jag återupprepar”-meldingen). Jeg ber leseren om å la dette synke skikkelig inn. Det er intet mindre enn en av grunnplankene i et demokratisk samfunn som her er fjernet. Mediene spiller en helt sentral rolle i ethvert velfungerende demokrati, og de forvalter et enormt ansvar. Selvsagt må enhver som blir utsatt for alvorlige anklager, få anledning til å forsvare seg. Men i Sverige finnes det tydeligvis minst ett unntak fra denne generelle regelen, og det er dersom anklagene handler om rasisme. Aftonbladet demonstrerer jo her at folk som blir stemplet som rasister, ikke kan forvente å være omfattet av den type rettigheter man ville ha hatt i så å si en hvilken som helst annen type sak. Formodentlig vil svenske medier påberope seg en eller annen moralsk begrunnelse for denne typen tenkning, kanskje knyttet til behovet for å hindre ’rasister’ i å komme til orde, siden man jo i utgangspunktet vet at disse er umoralske mennesker som hele tiden nører opp under hat og fordommer, og på den måten skaper problemer for minoritetene. Min påstand er at en slik tankegang er livsfarlig. Når man på denne måten feller a priori-dommer over sine medmennesker og deres rett til å forsvare seg eller på andre måter ytre seg i det offentlig rom, da har man tatt et langt skritt i retning av et totalitært samfunn. En åpenbar konsekvens av denne typen tenkning, er at rettssikkerheten svekkes, noe som også viser seg gang på gang når det gjelder medlemmer av lovlige, men likevel ’forbudte’ svenske partier (jf Orrenius 2005, Lönnaeus 2006, Svensson 2007).

Nå vil noen kanskje innvende at jeg legger litt for mye i Larssons avvisning av min tilsvarsrett. Han stiller seg jo tross alt åpen for å vurdere et innlegg fra min hånd, og han kan da ikke på forhånd binde seg til å publisere hva som helst jeg kommer med, bare fordi jeg er blitt krenket av Esbati, eller hva? Et slikt resonnement holder ikke, etter min mening. Det eneste fornuftige må være å innrømme meg tilsvarsrett, og så eventuelt komme med en presiserende (og egentlig overflødig) tilføyelse om at jeg selvsagt ikke vil få anledning til å utøve min tilsvarsrett med mindre innlegget mitt oppfyller visse krav til form og innhold. Det ville ha ivaretatt Aftonbladets behov for å sikre seg mot overtramp fra min side, samtidig som man holdt fast ved tilsvarsretten som et viktig element i et åpent og fritt demokrati. Dessverre valgte Sveriges største avis å innta et helt annet standpunkt, og jeg mener det hele er temmelig avslørende når det gjelder hva slags holdninger som finnes hos mediefolket hos vår nærmeste nabo.

Nåvel, jeg følte meg likevel forholdsvis trygg på at et noenlunde anstendig innlegg fra min hånd ikke ville bli avvist etter dette, så jeg satte meg ganske enkelt ned og skrev mitt tilsvar. Innlegget ble antatt, og publisert i svensk oversettelse med overskriften Åsiktsterror! (Anfindsen 2008n):

I de fleste vestlige land pågår det en viss debatt om innvandring, integrering og det multikulturelle samfunnet. Bekymringer på dette området blir av mange likevel avfeid som rasisme, nyrasisme, fascisme eller lignende.

Men når denne typen begreper, uten nærmere definisjon, brukes til stempling og utestengelse fra samfunnsdebatten, blir det hele usaklig. I stedet for konstruktiv debatt om spørsmål som har betydning for samfunnsutviklingen, får vi utilslørt bruk av hersketeknikker. Nettopp dette var et hovedpoeng i professor Ole Jørgen Benedictows kronikk Rasisme: Et fruktbart begrep? (Aftenposten 20.07.2008).

Ali Esbatis kronikk Nu har de 30 procent (Aftonbladet 31.07.2008) gir dessverre et godt eksempel på denne fremgangsmåten. Der blir både jeg og andre beskyldt for ”nyrasisme”. Jeg har gjentatte ganger, senest i Aftenposten 24.07.2008, hevdet at minst ett av følgende kriterier må være oppfylt dersom utsagn skal kunne bedømmes som rasistiske: (1) Feilaktige påstander, (2) fortielse av relevant informasjon, eller (3) hatefulle, nedlatende, hånlige eller på andre måter krenkende ord og uttrykk.

Hittil er det ingen som i offentlig debatt har sagt seg uenig i dette, og det er heller ingen som har kunnet påpeke at noen av de tre kriteriene skulle være oppfylt i noen av mine mange artikler og innlegg.

Det er ellers en interessant observasjon at Esbati arbeider i en avis hvis sjefredaktør i 2006 ble hedret med den prestisjetunge Fritt Ords Pris. Et av hovedmomentene i begrunnelsen var at Klassekampen var blitt ”en viktig arena for fri meningsutveksling”. Dette handlet ikke minst om nettopp den type debatt som Esbati, i egenskap av debattredaktør siden januar 2008, har sørget for å fjerne fra avisens spalter, og som han nå i Aftonbladet beklager seg over at vi fortsatt har i Norge.

I stedet for å fortsette med stempling av ubehagelige meningsmotstandere, bør både norske og svenske eliter, både innen politikk, media og akademia, besinne seg på følgende enkle observasjoner: utfordringene knyttet til det multikulturelle prosjektet er større enn hva man trodde på 1970-tallet, og debatt og meningsbrytning rundt de ulike aspektene av dette, inkludert det ubehagelige temaet rase, vil i det lange løp bare kunne forhindres ved bruk av totalitære virkemidler. Vi er uenige om mye, men vi burde kunne bli enige om at demokrati er en umistelig verdi. Demokratiet forutsetter imidlertid ytringsfrihet om alt som har betydning for samfunnsutviklingen. Her har dessverre Esbati plassert seg sammen med dem som ønsker sensur og utfrysning av meningsmotstandere. Det finnes neppe mange eksempler fra historien på at slike holdninger fører noe godt med seg, og både i Norge og Sverige er det behov for å ta et fundamentalt oppgjør med denne typen meningsterror.

Aftonbladet tok ingen sjanser på å få noen videre meningsutveksling om disse spørsmålene, så man anmodet Esbati om å komme med en replikk som kunne publiseres side om side med mitt innlegg. På den måten ble det satt bom for ytterligere debatt (Esbati 2008b):

Jag ser det inte som en meningsfull uppgift att förklara för en man som är besatt av invandrares födelsetal, som lutar sig mot rasforskare hyllade av Ku Klux Klan, och som manar till ”solidaritet” med ”vita/västliga folkslag”, varför det han sysslar med kan betecknas som rasism. Min artikel handlade inte om Anfindsen, utan om det samhällsklimat som gör att hans rastänkande rör sig från välförtjänt periferi till obehaglig normalitet.

De flesta som främjar en rasistisk agenda håller sig annars borta från Anfindsens excesser. Dagens rasism projiceras hellre genom (statiska) kulturbegrepp och demoniserandet av muslimer. Det är viktigt att använda just termen rasism om det som sker, för att belysa den kontinuitet som finns mellan detta och tidigare rasistiska projekt – till exempel koloniala eller rasbiologiska.

I hela Västvärlden bidrar nu kapitalets företrädare till att göda nyrasismen, inte minst genom att satsa på högerpopulistiska partiprojekt. Det är viktigt att förstå det, och agera.

Legg nøye merke til hvordan Esbati argumenterer. Esbati virker både irritert og overrasket over at jeg i det hele tatt har sluppet til i Aftonbladet; hans opprinnelige kronikk handlet jo ikke om meg, må vite; jeg var bare trukket inn som en nøktern saksopplysning om hva slags rasistiske krefter som er med på å gjøre det mulig for Fremskrittspartiet å drive med sin menneskefiendtlige og reaksjonære politikk. Som innehaver av den antirasistiske og moralsk suverne posisjon, mener han seg tydeligvis berettiget til å dele ut sine karakteristikker om nyrasisme og ’smörja’ og litt til, uten å skulle behøve å svare for dette i etterkant. Jeg har imøtegått ham på en saklig og nøktern måte, og jeg har hevdet at det er alvorlige, prinsippielle problemer med å stemple folk som rasister når man ikke kan påpeke noe direkte feil eller kritikkverdig i de skriveriene eller uttalelsene som ligger til grunn for rasismeanklagen. I stedet for å innrømme at dette er ting han ikke har tenkt tilstrekkelig grundig igjennom, og/eller innrømme at han ikke har peiling på de naturfaglige spørsmålene som er involvert i problemet, velger han den superarrogante varianten med å si at han ikke vil nedverdige seg til å diskutere med en mann han nylig har rettet alvorlige anklager mot på kronikkplass i Sveriges største avis. Ja, han ser det tydeligvis ikke som verken nødvendig eller meningsfylt å ’förklara’ (!), verken for meg eller avisens lesere, hvorfor det jeg holder på med, kan betegnes som rasisme. Sannheten er nok heller at han ikke ville ha vært i stand til å ’förklara’ dette på en troverdig og holdbar måte. Folk som velger å skjule seg bak denne typen bortforklaringer og  utenomsnakk, har sjelden stort å fare med. Esbati er imidlertid hjertelig velkommen til å bevise at det forholder seg annerledes i hans tilfelle, og han tilbys herved spalteplass på HonestThinking dersom han ønsker å korrigere inntrykket han har skapt av seg selv. Forøvrig debatterer jeg gjerne mot ham i Aftonbladet, Klassekampen eller andre arenaer han måtte finne tjenlige.

Det er ellers morsomt at Esbati påstår at jeg er besatt, intet mindre, av innvandrernes fødselstall. Sannheten er tvert i mot at jeg gjentatte ganger og med henvisning til SSB, ikke minst i den avisen der Esbati var ansatt, har understreket at innvandrernes fødselstall er av underordnet betydning, og at det først og fremst er nettoinnvandringen som er avgjørende for den demografiske utviklingen i Norge og Europa (jf Anfindsen 2007i). Men denslags smålig pirk interesserer tydeligvis ikke Esbati, som fortsetter med å hevde at jeg ’lutar’ meg på en viss raseforsker. Han sikter selvsagt til Rushton, men også denne påstanden er bomskudd. Faktisk hadde jeg kort tid i forveien forklart (Anfindsen 2008l), at mine argumenter over hode ikke var avhengige av Rushtons forskning. Derimot hadde jeg på det daværende tidspunkt så vidt referert til Rushton, hvilket i Esbatis verden tydeligvis er å anse som kritikkverdig. Ja, ja, det er jo greit at vi får klart og tydelig demonstrert hvilke anti-intellektuelle, antivitenskapelige og antidemokratiske holdninger som finnes hos visse mediefolk. Esbati mener dessuten det er viktig å få frem at Rushton hylles av Ku Klux Klan, men han burde vite at dette er et usaklig argument. Ingen kan holdes ansvarlig for hvem som måtte finne på å like eller mislike noe man har skrevet, og Rushtons bøker og artikler må selvsagt bedømmes ut fra de vanlige kriteriene for relevans, saklighet, overbevisningskraft og lignende; hva KKK måtte mene spiller ingen rolle i denne sammenheng.

Etter min mening er det spesielt interessant at Esbati kritiserer meg for at jeg ”manar till ’solidaritet’ med ’vita/västliga folkslag’”. Når noen gjør det, kan det tydeligvis ikke herske særlig mye tvil om at man har rasistiske holdninger. Du verden! Det er vanskelig å tolke ham annerledes enn at han sier at hvite eller vestlige folkeslag ikke fortjener noen som helst slags solidaritet, og at folk som mener at også hvite mennesker må ha rett på frihet og selvstyre og alle de andre, velkjente honnørordene, fortjener å bli rammet av moralsk fordømmelse. Esbati er ikke alene om å hevde denne typen synspunkter, men jeg har ennå til gode å høre en troverdig forklaring på hvorfor det kan stemples som rasisme med en gang hvite mennesker ymter frempå om at man bør legge forholdene til rette for at en selv og ens etterkommer kan overleve, samt bevare sin egen kultur, og så videre; mens det altså ikke er rasisme dersom ikke-hvite hevder nøyaktig det samme (jf Gamst-Berg 2009). Dette er en av de største inkonsekvensene i den antirasistiske ideologien, og henger utvilsomt sammen med dens marxistiske røtter. Hvite mennesker er nemlig ’privilegerte’, og marxister ønsker alltid å rive ned og ødelegge alt som er ’privilegert’, og som derfor nødvendigvis må være skyld i noen andres situasjon som ’underprivilegert’ eller ’undertrykt’ eller tilsvarende. Det er derfor hvite mennesker og hvite samfunn må ødelegges; de står i veien for den antirasistiske og marxistiske drømmen om en verden uten grenser, uten klasser og uten raser. At for eksempel indere, koreanere, kinesere og japanere tilsynelatende ikke har til hensikt å bli med på noe antirasistisk selvmord får ikke hjelpe; det viktigste er formodentlig å få eliminert den vestlige sivilisasjon; andre, plagsomme sivilisasjoner får man heller komme tilbake til etter hvert.

Leseren bør forøvrig merke seg hvordan Esbati begrunner sin begrepsbruk:

Det är viktigt att använda just termen rasism om det som sker, för att belysa den kontinuitet som finns mellan detta och tidigare rasistiska projekt – till exempel koloniala eller rasbiologiska.

Så her får vi altså en forklaring på denne stadige insisteringen på at visse typer synspunkter absolutt må stemples som rasistiske; det er viktig å få frem den kontinuitet som finnes mellom dagens tankeforbrytere og tidligere tiders koloniherrer og rasebiologer. Om det som skrives er korrekt og dekkende, samt fremført i et passende språk, spiller ingen rolle: rasisme er det uansett, for meningspolitiet er ikke i tvil om at de ser visse sammenhenger her, og da gjelder det å henge halen på grisen. Når man på denne måten sørger for at bruken av alvorlige og nedsettende betegnelser frikobles fra objektive og etterprøvbare kriterier, og i stedet baserer seg på en subjektiv bedømmelse av motiver eller holdninger, da har man lagt forholdene til rette for å bevege samfunnet i totalitær retning. Og det er ingen grunn til å stoppe ved rasisme når man først er i gang, så hvilket tema blir det neste som skal kobles med ett eller annet spøkelse fra fortiden?

På sin egen blogg refererer Esbati (2008c) til debatten i Aftonbladet, og skriver følgende:

Min artikel om norsk högerpopulism i Aftonbladet förra veckan har väckt lite uppståndelse i några kretsar. En spännande replik, som varnar för ”åsiktsterror” mot de fräscha krafter som vill öppna upp en debatt om det ”obehagliga temat ras” publiceras idag, med kort svar från mig.

Signaturen Kawe kommenterer dette slik:

Vilka jubelidioter. De talar om ras och förundras över varför du och många andra betecknar dem som rasister. Gissa tre gånger.

Logikken er enkel og vi har sett det her hjemme i Norge også (f.eks. fra visse skribenter på Document): om du sykler er du syklist, og om du snakker om raser er du rasist – det er jo innlysende, ikke sant? Joda, dersom rasist hadde vært en nøytral betegnelse på en person som interesserer seg for rasespørsmål, så kunne man selvsagt ha forsvart en slik begrepsbruk, men, som vi alle vet, fullt så enkelt er det ikke. Dette understrekes av et annet innlegg som finnes på Esbatis blogg (2008c), og som ganske enkelt består av Aftenposten-kronikken Rasisme: Et fruktbart begrep? av professor Ole Jørgen Benedictow. Jeg er usikker på om det er Benedictow selv som har lagt kronikken sin inn på denne bloggsiden, men det får være som det vil. Jeg synes uansett at kronikken er meget god, og tar med noen utdrag (Benedictow 2008):

Svært graverende. Diskusjonen synes derfor mest å ha ført til utdyping og avklaring av veletablerte oppfatninger og uenigheter. Men det er enighet om at begrepet rasisme gjelder noe svært graverende, og ingen aktører innrømmer å stå for det. Det viser begrepets politisk-ideologiske kraft og bruksområde for stempling og utestengning fra samfunnsdebatten. Fra et samfunnsvitenskapelig ståsted vil man savne utgangspunkt i vitenskapelig tilnærming. Da må man starte elementært med å fastslå at definisjoner og begreper ikke kan være sanne eller gale. De kan bare drøftes ut fra fruktbarhet som redskap for intellektuell analyse og faglig innsikt i samfunnsmessige realforhold.

Faglig grunnlag. Nærmer man seg rasismebegrepet slik, letter kruttrøyken over slagmarken, posisjoner og motiver trer klart frem egnet for analyse på faglig grunnlag. Det sentrale spørsmål blir da om de ulike synsmåter på rasismebegrepets innhold fungerer fruktbart for faglig analyse av saksområdet - eller om det kan skjelnes politiske motiver. Det kan lede videre til sentrale sosiologiske spørsmål om hvilke interesser de ulike begrepsavklaringer kan tjene. Rasismebegrepet er fruktbart som intellektuelt analyseredskap bare hvis det fanger opp viktige sider ved ulikhet mellom mennesker og relasjoner i samfunnet som ellers ville bli oversett eller underfokusert. Da må det fange opp diskriminering som ikke dekkes av andre diskrimineringsorienterte begreper om etnisk, nasjonal, kulturell eller sosialklassebasert mer- eller mindreverdighet, sjåvinisme, fremmedfrykt, xenofobi o.l.

Et usaklig begrep. Av disse begrep er xenofobi som andre fobibegreper, homofobi, islamfobi osv., usaklige. For fobi er en irrasjonell frykt, og bruken av slike begreper innebærer psykiatrisering av dem man er uenige med og avskjærer saklig diskusjon. På samfunnsvitenskapelig grunnlag fremstår rasismebegrepet som viktig ut fra én særlig forutsetning: At det gjelder en påstand om biologisk-genetisk kvalitativ ulikhet mellom ulike menneskelige raser, slik disse blir alminnelig forstått eller av ulike grunner bestemt. Men alle andre former for diskriminering enn rasebiologisk ulikhetstenkning dekkes utmerket av de andre begrepene nevnt ovenfor, som samlet utgjør en viktig intellektuell redskapskasse for analyse av ulike former for diskriminering. [...]

Ikke rasistisk. [...] Når begrepet rasisme brukes mye videre, skal det ut fra samfunnsvitenskapelig arbeidsmåte reises spørsmål om motiver og interesser, om utvidet bruksområde tjener politiske/ideologiske formål og er orientert mot samfunnsmakt som mål og som middel til (om) fordeling av samfunnsgoder og endring av samfunnsforhold. Det setter makteliter, spesielt politiske eliter, i fokus. Og også medieelitene, siden de klart eller ensidig støtter den politiske venstresidens bruk av det utvidede rasismebegrepet. Hit hører også floraen av offentlige organisasjoner og innvandrerorganisasjoner som deltar i samfunnsdebatten med bruk av vidt rasismebegrep

Alt blir rasisme. Dette kan illustreres med Aftenpostens spaltist, sosialantropologen Long Litt Woons siste bidrag til rasismedebatten, i Signert-spalten 17. juni. Den er titulert "Å ta fremmedfrykt alvorlig". Hun kritiserer at noen bruker en "rasismedefinisjon som er så snever at antall rasister i Norge begrenses til et fåtall", mens andre "bruker et utvidet rasismebegrep hvor "alt" er rasisme". Siden hun ikke spesifiserer og begrunner hva som bør inngå i rasismebegrepet for å aktivere det som fruktbart intellektuelt analyseredskap, er dette ikke en vitenskapelig begrepsavklaring. Det blir derfor også uforklart hvorfor det ikke kan være sant at bare få er rasister. Det ligger nært å se dette i lys av at hun har en agenda som trekker i retning av innvandringsmaksimering. Innvandringsrestriktive holdninger er etter hennes syn ubegrunnet og skyldes fremmedfrykt, et begrep her brukt i en betydning som står xenofobi nær. Da har hun gitt seg (og andre) handlingsrom for stemplingsbruk av rasismebegrepet for å fremme sin agenda.

Er det irrasjonelt? Men er det irrasjonelt eller rasistisk å mene at norsk nasjonal kultur, mentalitet og samfunnsdannelse er verneverdig, og forholde seg kritisk og engstelig til tempoet og omfanget av innvandringen til Norge, især fra fjernkulturelle områder, og reise spørsmål om grenseverdier eller tålegrenser for det norske samfunnet? Kan man ikke uten å være rasist mene at norsk nasjonal kultur, mentalitet og samfunn bør bevares og inngå i den store regnbuekoalisjonen av nasjonale kulturer og samfunnsformer i verden? Hvordan vet man at det store fremmedkulturelle innvandringsprosjektet vil være vellykket og bekymringen grunnløs? Hvorfor redegjør ingen for hvordan det store multikulturelle prosjekt skal foregå med (stor) sannsynlighet for vellykket prosess? Hvor ble det av føre-var-prinsippet?

Nasjonale ambisjoner. Dette skulle vel ikke være uttrykk for venstresidens gamle dragning mot de store samfunnsomveltninger som alltid går dramatisk galt? Det er ikke slik da at maktelitene, politikerelitene på venstresiden, modernistelitene og de akademiske elitene har "forlatt" det norske folk og dets nasjonale ambisjoner? Da har man overlatt til Frp å representere de deler av det norske folk som mener at den norske nasjon er verneverdig og derfor slutter seg til en restriktiv, langsommere og mer forutsigbar innvandringspolitikk.

Legitime ønsker. Dette partiets voldsomme fremmarsj kan på denne bakgrunn også forstås som et uttrykk for legitime ønsker hos det norske folk om et norsk statssamfunn som primært skal tjene det norske folks kulturelle og nasjonale interesser. Tilsvarende gjelder for alle andre folk i verdens syn på sine staters formål, uten at det noen gang kritiseres. Det er vel fortsatt nærliggende å mene at det folk som har bygd dette samfunnet gjennom tusenårs arbeid og samfunnsbygging har rett til å mene noe om dette spørsmål?

At Benedictow ser ut til å mene at det skulle være rasistisk å snakke om ”biologisk-genetisk kvalitativ ulikhet mellom ulike menneskelige raser”, forundrer meg; dette er jo et rent vitenskapelig spørsmål, og det er vanskelig å se hvordan velbegrunnede oppfatninger om saken kan være kritikkverdige – jf mitt forslag til rasismekriterier ovenfor. Forøvrig mener jeg at hans kronikk er noe av det mest ryddige og klargjørende som ble skrevet i debatten om rasismebegrepet. Det mente tydeligvis ikke Mats Einarsson, som slo til med følgende replikk (Esbati 2008c):

Benedictow skrev bl.a.: "...det folk som har bygd dette samfunnet gjennom tusenårs arbeid og samfunnsbygging...". Föreställning om "folk" som a-historiska, mot andra "folk" avgränsade subjekt (i detta fall idén att det i tusentals år har funnits ett specifikt "norskt folk") är en grundläggande rasistisk tankefigur. Självklart bör inte rasism definieras så brett att det täcker alla former av disktriminering och underordning, men heller inte så snävt att det inte syns att sådana som Benedictow står upp till knäna i den bruna traditionen - vilket Ali också underströk i sin replik i Aftonbladet.

Alle vi som ikke er flasket opp med marxistisk diskurs, kan altså bare notere oss at det å trekke inn forestillinger om at det eksisterer noe som kan kalles folk, betyr at man har blitt offer for en ”grundläggande rasistisk tankefigur”. Og den godeste Benedictow står altså ”upp till knäna” i brun gjørme. Hvilke betegnelser jeg selv, med mine ’excesser’ (Esbati 2008b), måtte ha gjort meg fortjent til, tør jeg nesten ikke tenke på.

Til slutt i denne bolken bør det nevnes at Aftonbladet legger kronikker og innlegg ut på nettet, og at leserne der blir invitert til å komme med kommentarer. Påfallende nok finnes det ikke en eneste leserkommentar til verken Esbatis kronikk eller mitt oppfølgende innlegg. Man finner bare en beskjed om at ”Det finns inga kommentarer till artikeln”. Dette betyr imidlertid ikke at det ikke var noen lesere som ønsket å kommentere saken, bare at Aftonbladet har hatt en såpass høy terskel for å godkjenne innlegg, at ingen ble sluppet gjennom nåløyet. En norsk leser av Aftonbladet forsøkte to ganger å kommentere saken, men ble avvist. Han har behov for anonymitet, men sendte meg kopi av sin epost-korrespondanse med avisen, som sier: ”Hej, vi har tagit bort en av dina artikelkommentarer [...] Kommentaren bryter mot en eller flera av Aftonbladets medlemsregler.” Innlegget hans så slik ut:

Jeg anbefaler alle som har interesse for temaet å besøke nettsiden til O.J. Anfindsen. Der kan man selv se hvem som er nærmest sannheten av Anfindsen og Esbati. Honestthinking.org fortjener på ingen måte å bli plassert i selskap med fremmedfiendtlige miljøer, redaktøren ønsker bare en åpen debatt om innvandringen skjer i et høyere tempo enn integreringen.

Jeg mener Ali Esbatis totalitære tenkemåte er langt mer skremmende enn åpen debatt. I Norge har det blitt litt lettere de siste par år å åpent si at det finnes negative konsekvenser ved innvandringen. Noe som før var utenkelig. Denne gryende åpenheten om reelle problemer blir forsøkt kvelt med uærlige virkemidler. Vi ser at veien vi er inne på ikke går i riktig retning. Hvorfor innsistere Ali og hans like på fortsette på samme kurs, om det så krever sensur og totalitære metoder?

Leseren skrev en ny kommentar neste dag, men også den ble avvist:

Honestthinking.org er ikke et rasistisk nettsted. Det Ali Esbati har problemer med er at Anfindsen våger å si at det også finnes problematiske sider ved innvandringen. Det Ali og hans like vet, er at de vil tape en åpen debatt, derfor brukes uredelige og totalitære midler for å stanse debatten før den tar til. Heldigvis er hullet i demmningen så stort at den vil briste snart, og da vil også Norge gå i samme retning som Danmark har valgt.

Jeg syntes dette var såpass merkelig at jeg den 11.08.2008 kontaktet avisen og ba om en forklaring på hvorfor disse to innleggene var blitt fjernet. Neste dag mottok jeg følgende svar:

Här är skälet till att inlägget togs bort: I användarvillkoren står ”Inlägg eller filmer ska helst vara på svenska. I speciella fall går det bra med engelska, norska och danska.” I detta fallet var det flera ord/formuleringar som den svensktalande moderatorn inte förstod i det norska inlägget. Moderatorn valde att ställa av inlägget då denne inte kunde med säkerhet bedöma vad som skrevs.

Hva slags norsk prosa er det egentlig som kan godtas dersom ovenstående ble bedømt til å være for komplisert og innfløkt? Og hvis det virkelig skulle være slik at ord og uttrykk som for eksempel ”problematiske sider ved innvandringen” ble for vanskelige for denne stakkars ’svensktalande’ moderatoren, hvorfor ikke ganske enkelt sende en epost til en noe mer språkmektig kollega, og på den måten få klarhet i om det er snakk om nynazistisk hatpropaganda, eller om det kanskje er en helt kurant og grei meningsytring? Aftonbladets forklaring er ikke blant de mest troverdige jeg har sett.

Den danske politiker og forfatter Karen Jespersen[2] har også uttrykt sterk bekymring for manglende ytringsfrihet i Sverige (jf Bawer 2006c, Fjordman 2008a; TL 2008), og i en lørdagskommentar i Berlingske Tidende med tittelen Har Sverige ytringsfrihed? skrev hun blant annet følgende (Jespersen 2005):

Men i modsætning til Danmark bliver debatten undertrykt i Sverige – ofte med ret hårdhændede midler. [...] En stor del af befolkningen oplever at indvandringen har været så stor, at integrationen ikke har kunnet følge med. Resultatet er en kraftig opsplitning med stadig flere kulturelle og etniske parallelsamfund. Det kan man konstatere i Malmø, hvor svenskerne om få år vil være i mindretal. Denne udvikling svækker det fællesskab og den samhørighed som er selve velfærdssamfundets fundament. Men de svenske medier og politikere har vedtaget, at disse problemer ikke findes. Hvis der er problemer, er det i hvert fald alene svenskernes skyld. [...]

[D]en socialdemokratiske integrationsminister, Mona Sahlin [har blandt andet sagt], at mange svenskere er misundelige på indvandrerne, fordi de har en kultur, en historie, noget der binder dem sammen. Svenskerne har kun midsommeraftenen og sådanne fjollede (töntigga) ting. Mere uhyrlig og uhyggelig kan den kulturelle selvfornægtelse dårligt blive. Man kunne måske forvente, at denne elite af mediefolk, akademikere og politikere ville gå i dialog med befolkningen på god demokratiske vis. Men det vil den ikke. Man ved nemlig bedre og skal derfor retlede det folk hvis dømmekraft, man har dyb mistillid til. Denne autoritære tankegang, der afspejler sig i den svenske elites oplevelse af sig selv som ”den gode hyrde”, er blandt andet ætsende beskrevet af den tyske forfatter Hans Magnus Entzenberger i bogen ”Åh, Europa!” tilbage i 80’erne. [...]

Men også almindelige borgere kan blive udsat for nidkær forfølgelse og sågar miste deres arbejde på grund af ukorrekte meninger. I den seneste tid er jeg stødt på tre oprørende eksempler:

- Allan Jönsson, arbejder på fabrikken Höganäs Bjuf, er to gange blevet valgt ind i den faglige klub af sine arbejdskammerater. Men begge gange har den lokale afdeling af Industriforbundet i Helsingborg besluttet at fratage ham dette tillidshverv, fordi han er medlem af Sverigsdemokraterne, der er et parti, der minder om Dansk Folkeparti. Når folket tænker forkerte tanker, må systemet fra oven sætte det på plads. Arbejderne bliver kaldt naive og uvidende, fordi de ikke kan se, at Sverigsdemokraterne står for mørkets kræfter.

- Björn Hammarbäck følte sig presset til at gå af som formand for Socialdemokratiet i Fagersta Kommune og forlade partiet. Han havde skrevet en artikel om, at det lokale sygehus kunne være blevet bevaret, hvis man havde haft nogle af de penge til rådighed, som indvandringen koster det svenske samfund. Det udløste et voldsomt røre med krav om hans afgang. Men udslagsgivende var det, at der blev fremsat trusler mod hans datter, som politiet vurderede som reelle og alvorlige.

- Richard Jomshof, der er gymnasielærer, har nu for tredje gang mistet sit arbejde, fordi han er medlem af Sverigsdemokraterne og redaktør af partiets blad. Gymnasiets leder siger, at det bliver svært at finde en lige så dygtig lærer, og at de elever, han underviste, var 100 procent tilfredse. Men andre udefra protesterede: Ungsyndikalisterne besatte det lokale han skulle undervise i. Socialdemokratisk Ungdom samlede underskrifter imod ham, og Ungmoderaterne mente, at det var bedst, at han forsvandt. Den form for iscenesat ”folkelig protest” ser man ellers mest i totalitære samfund.

Da integrationsminister, Mona Sahlin blev spurgt til sagen sagde hun, at hun også havde reageret, hvis hendes børn havde en lærer, der var sverigsdemokrat. ”En lærer i samfundskundskab er ikke troværdig, hvis han i fritiden vil smide udlændinge ud af landet og derefter i undervisningstiden arbejde efter læreplanerne”, sagde hun til den lokale avis, Sydröstran.

Hele denne holdning til ytringsfrihed drejer sig ikke om, hvor vidt man er enig eller uenig med Sverigsdemokraterne eller andre. Det drejer sig om retten til at føre en åben samfundsdebat uden at risikere at få sit liv ødelagt af systemet. Selvfølgelig er der formel ytringsfrihed i Sverige. Men noget tyder på, at den reelle ytringsfrihed er skræmmende mangelfuld i vores naboland.

Legg merke til at Mona Sahlin åpent forsvarer disse udemokratiske utslagene av det multikulturelle prosjektet. En annen mektig samfunnsaktør i Sverige, Helle Klein,[3] har sagt det slik (sitert av ibid):

Hvis debatten skal handle om, at der findes et problem med flygtninge og indvandrere, så vil vi ikke have den.

Jeg kan ikke si annet enn at det gjorde et visst inntrykk da det i august 2009 gikk opp for meg at Klein ”är Aftonbladets politiske chefredaktör med ansvar för tidningens opinionsbildande delar”.[4]

Oppsummering og konklusjon

Rasedebatten i 2008 var viktig av flere grunner, ikke minst fordi den førte til at en del antirasister ettertrykkelig avslørte sine totalitære og antidemokratiske holdninger. Den illustrerer også et poeng som ble undertreket av filosofen Daniel C. Dennett da han ble intervjuet av Klassekampen (Jordheim Larsen 2006):[5]

Om noen ba meg bygge en barriere for å holde forskere borte fra et fag, ville jeg ikke forby forskning, det øker bare appetitten. I stedet ville jeg omringe fenomenet med en del annenrangs forskning og besette feltet med folk som ikke vil spille innenfor forskningens regler. Jeg ville også oppmuntre til en politisk korrekthet som overbeviser folk om at de ikke bør stille spørsmålene man egentlig ønsker svar på.

Vi tror kanskje at vi har en fri og åpen debatt om innvandringens konsekvenser, men det er fremdeles et godt stykke igjen før det er tilfellet. Mitt håp er at dette essayet vil være med å bane veien for en bred debatt om hvordan vi kan få utviklingen over i et bærekraftig spor. Det vil kreve at ytringsfriheten styrkes betraktelig, og det vil dessuten kreve at visse spørsmål som en del inflytelsesrike mennesker helst ikke vil ha svar på, faktisk blir besvart.

 

 

Tilbake til Selvmordsparadigmets innholdsfortegnelse.

 



[1] Interessant nok viser det seg at debattredaktøren i Dagbladet, Marte Michelet, og den tidligere debattredaktøren i Klassekampen, Ali Esbati, er samboere (O’Hara 2009).

[2] en.wikipedia.org/wiki/Karen_Jespersen.

[3] sv.wikipedia.org/wiki/Helle_Klein.

[4] Sitert fra blogg.aftonbladet.se/3.

[5] NB: Det siterte utsagnet inngår ikke i hovedartikkelen, men sto i en liten ekstrasak ved siden av som kun finnes i papirutgaven.