Tilbake til Selvmordsparadigmets innholdsfortegnelse.

 

 

Appendiks E: Forskningsparadigmer

 

 

I believe in being free, acquiring knowledge, and telling the truth.

-- Henry Louis Mencken

 

 

Dette appendikset komplementerer paradigmekapitlet i begynnelsen av essayet. Mens nevnte kapittel fokuserer på intellektuelle paradigmer, skal det her handle om forskningsparadigmer.

Tenk deg at du er en nyutdannet fagperson som akkurat har takket ja til et tilbud om å bli ansatt ved et universitet som er kjent for sin forskning innen et bredt spekter av fagområder. Dette siste passer deg spesielt godt, for som ung og fremadstormende forsker, med ambisjoner om å få minst én nobelpris i løpet av karrieren, gleder du deg til å praktisere litt av denne akademiske friheten du har hørt så mye om. Du har allerede hodet fullt av idéer om spennende ting du har lyst til å forske på, og her er to av de mange prosjektene du har tenkt å dundre i gang med så snart du begynner i din nye stilling:

  1. Du har tenkt å bli den første i verden som løser problemet med vinkelens tredeling kun ved bruk av passer og linjal.
  2. Du er overbevist om at jorden er flat som en pannekake. Du ser det slik at disse stadig gjentatte påstandene om at jorden er rund som en kule, skyldes en kombinasjon av ondsinnet løgn og optisk bedrag. Du er dessuten overbevist om at det geosentriske verdensbilde (der solen og planetene går i bane rundt jorden) er det korrekte, mens dette nymotens tullet med at jorden bare er en av flere planeter som går i bane rundt solen, ikke er annet enn ateistisk propaganda.

Du sender brev om dette til din nye sjef i god tid før du tiltrer stillingen, og venter i spenning på hans/hennes reaksjon. Men du trenger egentlig ikke vente på svaret, for dersom du på ramme alvor hadde tatt til orde for forskning på disse tingene, da ville din nye sjef rive seg i håret av fortvilelse. La oss se litt på hvorfor universitetene rundt omkring ikke ønsker å ansette folk med denne typen idéer.

Vinkelens tredeling er umulig

Dette med vinkelens tredeling er en gammel klassiker. På skolen lærer alle barn å bruke passer og linjal. Mange lesere vil huske at en vilkårlig vinkel kan deles i to like deler ved bruk av passer og linjal; altså slik at man kan tegne en ny linje som går midt mellom de to linjene som danner den opprinnelige vinkelen. Men selv om det nå eventuelt skulle være slik at dette med bruk av passer og linjal bare er vonde minner som du for lengst har fortrengt, og selv om en del skolebarn ikke får helt tak i nøyaktig hvorfor den aktuelle fremgangsmåten gir det ønskede resultat,[1] så er i hvert fall selve prosedyren (altså de håndgrepene som må utføres) for todeling av en vinkel så enkel at den kan gjennomføres på noen få sekunder.

Vinkelens tredeling, derimot, se det er noe helt annet. Det er ikke bare komplisert og vanskelig, det er umulig. Ja, du leste riktig. Det er ikke bare slik at det foreløpig ikke er noen som har klart å pønske ut en metode for hvordan man kan tredele en vilkårlig vinkel kun ved bruk av passer og linjal (på en standardisert måte), men at dersom man bare prøver tilstrekkelig lenge så kanskje noen etter hvert vil få det til. Matematikerne har bevist, en gang for alle, at i det generelle tilfellet er tredeling av en vinkel på denne måten umulig. Saken er med andre ord lagt død. Men det er noen som aldri lærer, og som fortsatt bruker tid og krefter på dette med vinkelens tredeling. På engelsk har man et par artige ord for slike folk, nemlig cranks og crackpots. Da jeg studerte matematikk og informatikk på Blindern på 1980-tallet, hadde jeg enkelte helt fantastisk dyktige lærere. Disse professorene kunne stoffet til fingerspissene, og deres forelesninger var ofte de reneste festforestillinger. En av matematikerne fortalte at en gang i blant fikk han brev, ofte sammen med en tykk bunke skisser og forklaringer, der brevskriveren hevdet at han[2] hadde løst denne gåten. Men deres ’beviser’ for at vinkelens tredeling er mulig, gikk stort sett ulest i søppelbøtten, og det beste disse vinkeltredelerne kunne håpe på, var å få et høflig standardbrev i posten, som forklarte at på dette området er det game over for lengst.

Eksempelet om vinkeltredeling har jeg tatt med for å få satt det andre ’forslaget’ til forskningsprosjekter i perspektiv. Vi mennesker har ingen mulighet til å være absolutt sikre på noe som helst. Filosofene har lett etter sikker kunnskap i mer enn 2000 år, men har måttet erkjenne at noe slikt ganske enkelt ikke finnes. Og dersom du nå tenker i ditt stille sinn at disse filosofene tar feil, og at du faktisk vet om noe du vet, så kan jeg forsikre deg om at du vil se minst like dum ut som en vinkeltredeler dersom du forteller verden at du har løst denne gamle gåten. Selv ikke din egen eller verdens blotte eksistens, kan du være helt sikker på. For all del, sånn på det hverdagslige plan gjør du klokt i å anta at du selv, dine medmennesker og verden omkring deg faktisk eksisterer, men fra et filosofisk synspunkt er dette ingen selvfølge. Samtidig er det altså slik at når vi beveger oss i matematikkens og logikkens abstrakte verden, da har vi mulighet til å komme så nær absolutt sikkerhet at det i praksis er meningsløst å trekke resultatene av matematiske bevis i tvil.

Da Andrew Wiles i 1995 leverte et omfattende og komplisert bevis for Fermats Siste Sats, så hadde man den første tiden en viss grunn til å være forsiktig, for det kunne jo tenkes at Wiles hadde gjort feil ett eller annet sted i de innfløkte resonnementene som til slutt førte frem til konklusjonen om at den franske matematikeren Fermat (som levde på 1600-tallet) hadde rett i sin påstand om at det ikke er mulig å finne heltall x, y, z, n slik at xn = yn + zn for n > 2. Faktisk er det slik at den fagfellevurderingen som Wiles’ artikkel ble utsatt for, avdekket en feil som var så alvorlig at hele beviset ble ugyldig. Wiles hadde jobbet med disse tingene i mange år, og var forståelig nok sønderknust til å begynne med, men et års tid senere hadde han klart å overvinne problemene og hans bevis kunne publiseres. Det kan selvsagt ikke utelukkes 100% at det fremdeles finnes ett eller annet problem ett eller annet sted i dette beviset, men sannsynligheten for noe slikt er liten, og den blir mindre og mindre etterhvert som stadig flere matematikere studerer Wiles’ arbeid.

Når det gjelder den type matematiske bevis som finnes i lærebøkene på skolen, og som gjerne er så korte at de kan skrives på noen få linjer, og som dessuten har vært etterprøvd gjennom lang tid, i noen tilfeller mer enn 2000 år, da er det ganske enkelt tåpelig å tvile. Og dette betyr igjen at min matteprofessor på Blindern, til tross for hva noen kanskje helt umiddelbart vil tenke, ikke var det aller minste arrogant når han kastet vinkeltredelingsartikler i papirkurven; han visste med seg selv at ett eller annet sted i de tilsendte ’bevisene’ ville det nødvendgvis måtte være en feil som ødela det hele, og han hadde viktigere ting å bruke tiden sin på enn å hjelpe vinkeltredelerne med å finne sine egne feil.

Det er altså en sentral, filosofisk innsikt at det ser ut til å være umulig å oppnå absolutt sikker erkjennelse. Eller, litt mer populært formulert, vi kan aldri være helt sikre på noe som helst.[3] Dette hindrer likevel ikke at det i praksis finnes en del ting vi kan være svært så sikre på. Og en erkjennelse som bygger på et matematiske bevis, er så sikker som noe kan bli i denne verden. Det er stort sett bare tåper og kverulanter som tviler på de sentrale resultatene fra matematikken (men vi nok gjør klok i å holde muligheten åpen for at det kanskje, kanskje kan finnes mer perifere resultater i matematikken som vil vise seg å inneholde feil).

Jorden er rund

Er det mulig å tvile på at jorden er rund? Kan det tenkes at forskerne har tatt feil på dette punktet de siste århundrene? Vel, det er i hvert fall helt klart at det finnes svært mange indisier for at jorden faktisk er rund, og jeg skal kort nevne noen få av dem. Det er mulig å seile rundt jorden og komme tilbake til utgangspunktet, og gjøre dette på en slik måte at man i all hovedsak seiler enten vestover eller østover mens man er underveis (altså slik at man ikke bare seiler rundt i ring ute på havet). Det er dessuten mulig å kjøre fly rundt jordkloden. Videre kan man, for eksempel ved bruk av telefon eller direkteoverført fjernsyn, forvisse seg om at det er natt og dag og ulike tider på døgnet på ulike steder på jorden på ett og samme tidspunkt. Man kan konstatere at jordens krumning gjør det umulig å se gjenstander på jordens overflate dersom de befinner seg mer enn et nokså begrenset antall kilometer unna. Dette gjelder selv om man kommer seg opp i en høy mast, og selv om man befinner seg på havet (der det ikke er noen fjell som sperrer utsikten). Man kan sende satellitter opp i ulike typer baner rundt jorden, ikke minst såkalt geostasjonær bane der satelittene holder seg i ’ro’ i 36 000 kilometers høyde over ekvator fordi de sirkler rundt jorden på nøyaktig 24 timer, og derfor går akkurat like fort rundt jorden som denne roterer rundt sin egen akse.[4] Det bør dessuten nevnes at det er blitt tatt bilder av jorden både fra månen og andre steder i verdensrommet, og det viser seg altså at jorden ser ut til å være trill rund, samme hvilken vinkel du fotograferer den fra, noe som er typisk for kuleformede objekter.

Mye mer kunne ha vært sagt om dette, men ovenstående bør ha overbevist deg om at de indisiene som tilsier at jorden er rund, er både mange og sterke. De er så mange og så sterke at det å tvile på at jorden er rundt, er nesten like tåpelig som å tvile på de sentrale resultatene i matematikken. Vi er ikke så frikoblet fra empiri og fysiske resultater her som det vi er i matematikkens abstrakte (men likevel ekstremt nyttige) verden, men forskjellen er i praksis ikke så veldig stor; vi kan være ekstremt sikre på at jorden er rund.

Hva så med dette at jorden er en planet som, i likhet med for eksempel Mars og Jupiter, går i bane rundt solen? Dette er mer komplisert enn det at jorden er kuleformet, og de aktuelle indisiene har mindre å gjøre med båter, fly, telefoner, fjernsyn og andre jordnære ting de fleste av oss er noenlunde fortrolige med, og har desto mer å gjøre med astrofysikernes måleinstrumenter og arbeidsmetoder. Men det at menneskeheten har lykkes i å reise til månen og tilbake, samt det at vi har klart å sende ubemannede fartøy til Mars, som sender tv-bilder tilbake derfra, tyder på at romforskerne vet hva de holder på med (bare det å beregne reiseruten fra jorden til Mars er litt av en bragd). Og at astronomene mange år i forveien kan forutsi på sekundet når måne- og solformørkelser, samt flere andre fenomener, vil opptre, gir også en ganske sterk indikasjon på at de har sitt på det tørre, for å si det forsiktig. Det er i det hele tatt slik at evne og vilje til å komme med forutsigelser, er av stor betydning når man skal vurdere om ulike folks påstander er pålitelige eller ikke. Det kan altså være både tankevekkende og lærerikt å spørre seg selv om vi virkelig kan være helt sikre på at jorden er rund og går i bane rundt solen, men i praksis er det bare latterlig og dumt å trekke disse tingene i tvil, for indisiene er helt overveldende. De er så overveldende at mange synes det er like greit å snakke om bevis i stedet for indisier, selv om man innen naturvitenskap aldri har med ’bevis’ i streng, matematisk forstand av ordet å gjøre.

Som ung og fremadstormende forsker blir du kanskje fornærmet når din nye arbeidsgiver ikke ønsker at du skal jobbe for å få frem beviser for at jorden er flat. Muligens vil du hevde at slike folk er trangsynte og uvillige til å tenke nytt og ’alternativt’ fordi de sitter fast i det gamle, etablerte og tradisjonelle heliosentriske[5] paradigmet, hvilket jo nettopp er hva du synes det er på tide å røske litt opp i. Og på en måte har du helt rett, ledelsen ved universitetet holder seg utvilsomt til det heliosentriske paradigmet. Men de gjør ikke dette fordi de er reaksjonære og uten evne til å tenke nytt, og heller ikke fordi de bruker dette paradigmet til å hegne om sine privilegier og sine posisjoner. De holder seg til det heliosentriske paradigmet fordi de sentrale elementene i dette paradigmet er dokumentert hinsides enhver rimelig tvil. Innen filosofi kan man tillate seg å tvile på alt, også det at jorden er rund, og på den måten kan man få belyst mange interessante, filosofiske problemstillinger. Men i det praktiske liv kan man ikke tvile på at jorden er rund; å gjøre noe slikt er bare tåpelig.

Merk deg forresten uttrykket ”hinsides enhver rimelig tvil”, som altså betyr at ett eller annet utsagn må kunne regnes for å være så sikker at det er urimelig å tvile på det. Og når forskere og vitenskapsfilosofer sier ’urimelig’, da er det underforstått at de mener det er fullstendig urimelig. Det er slik den vitenskapelige språkbruken gjerne er, nemlig nøktern og minimalistisk.[6] Dersom du synes ’hinsides’ er et litt gammeldags ord, så kan du i stedet snakke om at dette eller hint (!) er ”hevet over enhver rimelig tvil”, eller du kan si at det er dokumentert ”ut over enhver rimelig tvil”. Standarduttrykket på engelsk er beyond any reasonable doubt. Merk deg disse uttrykkene!

Og her er det et viktig poeng du bør få tak i. Selv om vi mennesker tilsynelatende aldri kan være helt sikre på noen ting, så kan vi i mange tilfeller, ved bruk av logikk, matematikk og vitenskapelige arbeidsmetoder (jf Vistnes 2005), komme frem til kunnskap som er så sikker at det er helt bort i staur og vegger urimelig å tvile på den.

Og når forskerne ikke er villige til å bruke tid på å problematisere det heliosentriske verdensbildet, så er altså ikke det fordi de sitter fast i et patriarkalt og reaksjonært tankemønster, eller at de ikke er tilstrekkelig frigjorte, kreative, alternative, utradisjonelle, postmodernistiske, dekonstruktivistiske eller noe annet som måtte være på moten for tiden; det er fordi bekreftelsene på at dette verdensbildet er vitenskapelig korrekt er så mange og så overveldende at det egentlig ikke er noe mer å lure på. Man kan alltids hevde at dette har å gjøre med at de tenker innenfor et paradigme, men her snakker vi altså om et paradigme som er så grundig bevist at det i praksis er blitt uangripelig.

Andre paradigmer

Alle fagdisipliner holder seg, i følge den ovennevnte vitenskapshistorikeren Thomas Kuhn, til sine ulike paradigmer, og disse styrer blant annet hvilke spørsmål det er aktuelt å stille, og hva som regnes for uinteressant. Dette høres kanskje ut som oppskriften på et diktatorisk regime, men det er ikke nødvendigvis noe problem i det hele tatt. Faktisk er det god grunn til å mene at hver enkelt fagdisiplin trenger en eller annen form for rammeverk som kan avgrense hva det er fornuftig å forske på.

Det ville for eksempel ha vært lite hensiktsmessig dersom fysikerne støtt og stadig skulle sette spørsmålstegn ved om lysets hastighet virkelig er konstant, samme hvordan du måler.[7] Dette ansees for å være så godt dokumentert at det er greiest ganske enkelt å gå ut fra at det stemmer. Geofysikerne kan ikke om og om igjen debattere om det er slik at kontinentaldrift virkelig forekommer eller ikke. Det spørsmålet regnes som avklart. Og biologene gidder ikke diskutere om alt levende har felles avstamning eller ikke. De kan diskutere detaljene og mekanismene i evolusjonsteorien så fillene fyker, men spørsmålet om en evolusjon har funnet sted eller ikke, regnes som opp og avgjort for lengst.

Disse eksemplene er nokså banale, men jeg håper de gir leseren en viss intuisjon for at paradigmer er nødvendige i praksis. Man trenger rammeverk som avgrenser hva som er interessant innen et fag, og hva som blir ansett for å være på siden av det man bør holde på med.

Men for at vitenskapelige fremskritt ikke skal hindres, er det nødvendig at forskerne hele tiden holder døren på gløtt for at en eller annen ny og revolusjonerende innsikt kan komme til å kullkaste kjente og kjære forestillinger om hvordan verden er skrudd sammen. Terskelen er høy og skepsisen er stor, men dersom en eller annen gluping klarer å overbevise de andre innen sitt fag om at etablerte læresetninger står for fall, da er det duket for ære, berømmelse og nobelpriser. Da er det også duket for en ny giv innen det aktuelle faget, siden fundamentalt ny innsikt automatisk vil berede grunnen for nye forskningsproblemer som man kan gripe fatt i.

Vi skal nå se litt nærmere på noen velkjente eksempler på paradigmeskifter, samt ett ikke fullt så kjent.

Overgangen til et heliosentrisk verdensbilde

Da Nikolaus Kopernikus i 1543 kom med sitt banebrytende mesterverk De revolutionibus orbium coelestium (om himmellegemenes kretsløp), la han grunnlaget for et av verdenshistoriens mest kjente paradigmeskifter, nemlig overgangen fra et geosentrisk verdensbilde (jorden i sentrum) til et heliosentrisk sådan (solen i sentrum). Nesten 70 år senere, i tiden rundt 1610, skapte Galileo Galilei en viss oppstandelse da han tok i bruk et teleskop for å observere diverse planeter og måner, og fortalte omverdenen om det han da oppdaget.

En annen sentral aktør var Johannes Kepler (1571 – 1630), som gjorde nitide nedtegnelser av planetenes posisjoner, og etter hvert formulerte sine nå så berømte lover for planetbevegelser. Men den som etter manges vurdering virkelig satte spikeren i kisten for det før-Kopernikanske verdensbildet, var Isaac Newton. Hans hovedverk, Philosophiae Naturalis Principia Mathematica (ofte bare kalt Principia) ble publisert i 1687, og regnes, i følge Wikipedia, som den mest inflytelsesrike bok i vitenskapens historie (en del darwinister vil nok bestride akkurat den rangeringen; jf Dennett 1995). For å si det litt enkelt, så fant Newton opp den matematikken (ofte kalt kalkulus) som var nødvendig for å få en fullgod beskrivelse av planetbevegelsene, og ikke minst formulerte han generelle lover for hvordan fysiske legemer oppfører seg under påvirkning av krefter. Newton etablerte et intellektuelt rammeverk som muliggjorde en svært mye dypere forståelse av tankene og observasjonene til Kopernikus, Galilei og Kepler.

Om arbeidene til de vitenskapelige gigantene Kopernikus, Galilei, Kepler og Newton representerer ett, to, tre eller fire paradigmeskifter kan man alltids diskutere, det er ikke så farlig i denne sammenhengen. Dersom vi velger å betrakte det som skjedde som ett eneste, stort paradigmeskifte (og i så fall så å si alle paradigmeskifters mor), kan vi si at det newtonske paradigmet (som det altså ofte kalles), innen sitt område, var nærmest enerådende i drøyt 200 år. Newtons lover ble så å si ansett for å være ubestridelige og evige sannheter som ingen ville kunne rokke ved. Dette paradigmet ble ikke akseptert blant datidens lærde sånn helt med en gang. Men når det etter hvert skjedde, fikk nevnte paradigme en status som gjorde det uhyre vanskelig å stille spørsmål ved det.

Relativitetsteorien

Og siden jeg ikke forsøker å komme med en fyldestgjørende gjennomgang av vitenskapshistorien, hopper jeg nå direkte videre til Albert Einstein, mannen bak relativitetsteorien. Det var publiseringen av en artikkel av den unge og ukjente Einstein i 1905 som markerte slutten for det newtonske paradigmet. I denne artikkelen viste han at dersom to helt bestemte forutsetninger gjelder (nemlig at naturlovene er de samme over alt, og at lysets hastighet er lik for alle observatører), da kan vi ikke lenger holde fast på de newtonske forestillinger om såkalt absolutt tid og rom. Ti år senere, i 1915, publiserte Einstein en utvidet versjon av sin teori, den generelle relativitetsteorien, som også tar gravitasjon med i beregningen. Fire år senere, i 1919, kom det en dramatisk bekreftelse på Einsteins teori, da man i forbindelse med en solformørkelse kunne måle at lyset fra fjerne stjerner ble avbøyd når det passerte i nærheten av solen, akkurat slik Einstein hadde forutsagt.[8] Dette førte til at Einstein ble verdensberømt så å si over natten, og i hvert fall siden da har det einsteinske paradigmet stått meget sterkt. Newtons lover er fortsatt gangbar mynt, og betraktes som spesialtilfeller som gjelder ved lave hastigheter og moderat gravitasjon. Under mer ekstreme forhold må man imidlertid ta relativitetsteorien med i betraktning om man skal få korrekte resultater.

Merk at overgangen fra det newtonske til det einsteinske paradigmet foregikk relativt smertefritt. Fysikerne skjønte at Einstein hadde gjort hjemmeleksene sine, og at han hadde lykkes i å avsløre en tilkortkommenhet hos Newton. Sistnevnte trodde at rom og tid var absolutte størelser, men der tok han altså feil. Forskerne innså at de hadde holdt seg med versjoner av naturlovene som bare var nesten, men ikke helt, sanne, og de tok konsekvensen av det. Det er sånn det skal være, når man har et sunt forhold til paradigmet sitt.

Evolusjonsteorien

Vi har, kort og ufullstendig, sett litt på hvordan paradigmeskifter innen fysikk har påvirket hele vårt verdensbilde. La oss også se litt på paradigmeskifter innen biologi, som kanskje har hatt enda større betydning for vårt syn på verden og menneskets plass i naturen. Et annet av vitenskapshistoriens mest betydningsfulle paradigmeskifter kom nemlig i 1859, da Charles Darwin la frem sin banebrytende bok Om artenes opprinnelse. Som mange vil ha fått med seg, har Darwins evolusjonsteori vært omgitt av kontroverser helt siden da, men det omfattende bevismaterialet han la frem den gangen, pekte såpass klart i retning av felles avstamning for alt liv, at evolusjonær tenkning ble fullstendig dominerende innen biologi i løpet av noen tiår. Det er imidlertid ekstra interessant å merke seg at nettopp biologi gir oss eksempler på det vi kan kalle nestede paradigmer, altså at et overordnet paradigme kan inneholde under-paradigmer. Innenfor rammen av det overordnede, evolusjonære paradigmet, som fortsatt lever i beste velgående etter ca 150 år, har man hatt i hvert fall ett viktig paradigmeskifte, nemlig det som ga opphav til såkalt neodarwinisme/nydarwinisme. Dette er nært knyttet til begrepet den moderne syntesen (engelsk: the Modern Synthesis), som betegner syntesen (sammensmeltningen) av Darwins prinsipper om variasjon og naturlig utvalg med Mendels arvelære (etter hvert beriket med det 20. århundres innsikt om DNA-molekyler og gener).

Ytterligere et paradigmeskifte, innenfor det overordnede, evolusjonære paradigmet, kom i 1964 da den matematisk orienterte biologen William D. Hamilton, stående på skuldrene til særlig J.B.S. Haldane og Ronald Fisher, publisere den revolusjonerende dobbelt-artikkelen The Genetical Evolution of Social Behavior.[9] Denne la grunnlaget for det gensentriske perspektivet på evolusjon, der informasjonsbærende enheter i cellene[10] betraktes som replikatorer, det vil si enheter som er i stand til å skape kopier av (altså replikere) seg selv, og at det derfor er disse som egentlig utsettes for såkalt seleksjonspress i naturen. Begrepet seleksjonspress er sentralt i evolusjonsteori, og innebærer at arveanlegg som gir fordeler i en organismes miljø, har større sannsynlighet for å føres videre til kommende generasjoner (de blir ”selektert for”), mens gener som gir ulemper i en organismes miljø, har mindre sannsynlighet for å føres videre til kommende generasjoner (de blir ”selektert mot”). Konsekvensen av at naturen hele tiden, med logisk nødvendighet, utsetter enhver populasjon av organismer for denne mildt sagt kyniske prosessen, er at mindre egnede varianter etter hvert forsvinner fra genpoolen, mens bedre egenede varianter videreføres fra generasjon til generasjon. Og enheten for dette naturlige utvalget er altså ikke selve organismen, slik man tenkte før, men organismens gener og andre informasjonsbærende strukturer som, i et komplisert samspill med miljøet, gjør at organismen blir som den blir.

To av de personene som først forsto hvilken revolusjonerende innsikt som lå begravet i Hamiltons kompliserte, matematiske ligninger, var Richard Dawkins og E. O. Wilson. Dawkins er mannen som populariserte Hamiltons ideer i boken som ble en internasjonal bestselger samtidig som den bidro til å åpne fagfolks øyne for den enorme forklaringskraften som ligger i å tenke gensentrisk, nemlig The Selfish Gene (1976), mens Wilson publiserte mursteinen Sociobiology: The New Synthesis (1975) og ble dermed grunnleggeren av den vitenskapelige disiplinen sosiobiologi. Det politisk korrekte hylekoret lot ikke vente på seg, særlig for Wilsons vedkommende, men verden har ikke vært helt den samme siden.

Wilson ble ”omvendt” ved å lese Hamiltons artikkel i løpet av en togtur fra Boston til Miami tidlig på 1970-tallet (altså mer enn fem år etter utgivelsen!). Her er et sitat fra Wilsons selvbiografi, gjengitt på norsk i Dag Hessen og Thore Lies bok Genenes gåte (side 170 - 171):

Først reagerte jeg negativt. Det kunne bare ikke stemme, han [Hamilton] kunne ganske enkelt ikke ha særlige kunnskaper om sosiale insekter [...] Denne Hamilton, han kunne ganske enkelt ikke ha kuttet gjennom den gordiske knuten. Kunne man forresten overhodet snakke om noen gordisk knute? [...] Ettersom jeg selv betraktet meg, i all beskjedenhet, som verdens fremste autoritet på sosiale insekter, var det vanskelig å tenke seg at noen annen skulle ha kunnet forklare hvordan slike sosiale samfunn kunne oppstå, og det attpå til på en så enkel måte.

Hessen og Lie kommenterer dette som følger: Innen Wilson var fremme i Miami, var han omvendt. Hamilton hadde funnet nøkkelen: ”Jeg hadde gjennomgått det vitenskapshistorikerne kaller et paradigmeskifte.”

Her ser vi altså et flott eksempel på den voldsomme sprengkraften som kan ligge i vitenskapelig innsikt. Den kan, som Hessen og Lie bemerker, på meget kort tid gå fra å være omfattet med den største skepsis, til å omtales som ”så tåpelig ikke å ha tenkt på det før”. Det siktes her til den bemerkningen T. H. Huxley skal ha kommet med etter å ha lest Darwins bok om artenes opprinnelse. Her er et relevant sitat fra artikkelen A Tribute to W. D. Hamilton (TT 2000):

Det sies at da T. H. Huxley ble kjent med Darwins teori om evolusjon gjennom naturlig utvalg, utbrøt han ”how stupid not to have thought of that”, og mange biologer hadde samme reaksjon da de leste Hamiltons artikkel, som ga dem et helt nytt perspektiv på evolusjonære spørsmål.

Hamiltons innsikt ga altså støtet til et paradigmeskifte innen biologi, dog innenfor rammen av det overordnede, evolusjonære paradigmet.

Fra kreasjonisme til evolusjonsteori på 1990-tallet

Også andre paradigmeskifter innen biologi kunne vært nevnt, men jeg vil i stedet kort nevne et paradigmeskifte jeg selv gjennomgikk på 1990-tallet (drøyt 130 år bak skjema, vil noen kanskje bemerke). Som tenåring vokste jeg opp med velmenende, men vitenskapelig inkompetente, ledere i menigheten som fortalte meg at evolusjonsteorien var en stor bløff og at ung-jord kreasjonisme (troen på at Gud skapte verden på 6 dager á 24 timer for noen få tusen år siden) var et bedre alternativ. Først i godt voksen alder ble jeg, i forbindelse med en selvvalgt semesteroppgave om skapelse og evolusjon i tilknytning til et kurs i vitenskapsteori ved Universitetet i Oslo (UiO), konfrontert med den fulle tyngden av bevismateriale som tilsier at ovennevnte ungdomsledere dessverre ikke visste hva de snakket om. Selv om jeg før dette hadde begynt å innse at universet muligens var mye eldre enn noen få tusen år, slik at jeg altså var åpen for å vurdere såkalt gammel-jord kreasjonisme som et alternativ, så var min tenkning helt frem til midten av 1990-tallet temmelig anti-evolusjonistisk.

Noen vil helt sikkert lure på hvordan det kan være mulig å holde på med et doktorgradsstudium ved det Matematisk-naturvitenskapelige fakultetet ved UiO, men likevel være kreasjonist. Men jeg kan altså, på bakgrunn av svært så inngående og personlig kjennskap til fenomenet, fortelle at det ikke er så merkelig som mange kanskje vil tro.

For det første er det gjerne slik at man investerer en del tid, penger, krefter og prestisje i et paradigme. Ens selvbilde og identitet blir påvirket av det, ofte vil ens karriere være bygd på det, og i ytterste konsekvens vil hele ens verdensanskuelse og livssyn kunne hvile på en forutsetning om at det ene eller andre paradigmet holder vann. Derfor sier det seg selv at man vil ha store, følelsesmessige sperrer mot å forkaste noe man har satset så mye på; et paradigmeskifte er, på det personlige plan, forbundet med så mye smerte og omkostninger, at man nøler i det lengste med i det hele tatt å vurdere muligheten.

For det andre er også slik at ethvert paradigme utstyrer sine tilhengerer med en bestemt type ’briller’ som man ser verden gjennom. La meg gi noen eksempler på dette. Kreasjonister er som oftest svært opptatt av at naturvitenskapen famler i mørket når det gjelder å forstå eller forklare hvordan livet her på jorden i det hele tatt kan ha blitt til. Dette blir brukt som et ’bevis’ på at livet ikke kan ha oppstått via naturlige prosesser, men må være skapt direkte av Gud. Dette blir i sin tur brukt som et argument mot at livet, når det først var på plass her på jorden, på naturlig vis kan ha utviklet seg til det livsmangfoldet vi observerer i dag. Dette til tross for at man, både filosofisk og naturvitenskapelig, står overfor to adskilte problemstillinger (henholdsvis livets tilblivelse og livets utvikling). Og når Richard Dawkins og enkelte andre bruker evolusjonsteorien som utgangspunkt for å forkynne det glade budskap om at Gud ikke finnes, så tar kreasjonister dette til inntekt for forestillingen om at det først og fremst er fordi folk ønsker å bortforklare Guds rolle i skaperverket, at noen i det hele tatt holder seg med disse ”vilt usannsynlige forestillingene” om at naturlige prosesser kan gi opphav til de ufattelig komplekse fenomenene som livet på jorden oppviser. Og så videre; enhver observasjon tolkes innenfor det trosmessige og intellektuelle rammeverket som det kreasjonistiske paradigmet gir, og man blir et godt stykke på vei immun mot å tenke den typen tanker som kunne ha fått en til å stille de nødvendige, kritiske spørsmål.

Disse enkle eksemplene yter ikke kreasjonister full retferdighet, og jeg vil gjerne tilføye at jeg har respekt for folk som har en ærlig overbevisning om at dagens evolusjonære paradigme ikke gir tilstrekkelig gode svar på alle de spørsmålene et intellektuelt oppegående menneske føler behov for å stille. For eksempel kjenner jeg flere som mener at en rendyrket darwinistisk forklaringsmodell, som ikke gir rom for andre mekanismer enn det biologene kaller variasjon og naturlig utvalg, er utilfredsstillende når man skal forstå livets historie her på jorden gjennom mer enn tre milliarder år. Slike innvendinger oppfatter jeg som legitime. I forlengelsen av dette er det flere momenter som kunne ha vært nevnt for å nyansere bildet av kreasjonisters tenkemåte, for de kommer i alle utgaver fra uærlige ignoranter til sofistikerte tvilere. Og selvsagt finnes det folk i disse miljøene som har betydelig kunnskap både om biologi og andre realfaglige disipliner; det er nettopp derfor de er i stand til å skrive bøker og artikler som virker så overbevisende for den som ikke kjenner den evolusjonistiske faglitteraturen. Det poenget jeg har ønsket å illustrere med disse eksemplene, er imidlertid ganske enkelt følgende: Har man først, bevisst eller ubevisst, gitt sin tilslutning til et paradigme, så vil det på en sterk og styrende måte farge hvordan man betrakter verden og hvordan man forholder seg til problemstillinger som dukker opp.

Min egen reise gjennom dette landskapet gikk i flere faser, og den viktigste av disse gikk ut på at jeg sakte men sikkert, gjennom et omfattende litteraturstudium, kom til den erkjennelse at de kreasjonistiske forfatterne jeg hadde satt min lit til, egentlig ikke var til å stole på. Dels ble det mer og mer tydelig for meg at nevnte forfattere måtte være inkompetente; i hvert fall var det en rekke forhold ved evolusjonsteorien de hadde gitt en mildt sagt ufullstendig fremstilling av. Dels måtte jeg etter hvert innrømme overfor meg selv at noen av dem var mer eller mindre uærlige. Dette siste var ekstra smertefullt, siden de fleste kreasjonister bekjenner seg som kristne, hvilket selvsagt innebærer at man er forpliktet på Bibelens ord om å elske sannheten og stå for det som er rett og riktig. Det å måtte innse at mange kristne bare er sånn passelig interessert i hva som faktisk er sant, og desto mer innstilt på å skjerme sitt bibelsyn fra ubehagelige erkjennelser (samt opptatt av egen makt, innflytelse og posisjon i menigheter og organisasjoner), gjorde meg fortvilet og – ikke minst – enormt skuffet. Jeg innser i ettertid at jeg har vært naiv på dette området, men for meg var det altså svært rystende å måtte innse at intellektuell redelighet hadde såpass magre kår i visse deler av kristenheten. Jeg ville så gjerne tro at evolusjonsteorien var en bløff og at biologene bevisst fordreide virkeligheten for å bortforklare Guds rolle i skaperverket, men etter hvert som jeg så stadig flere eksempler på at evolusjonister oppviste høy grad av intellektuell redelighet mens kreasjonister hadde et nokså elastisk forhold til sannheten, ble jeg mer og mer desillusjonert. Og skritt for skritt ble jeg dragged to my conclusions – kicking and screaming. Det overrasker kanskje ikke så mange av mine lesere om jeg antyder at denne prosessen etter hvert førte meg inn i en troskrise, men det er en annen historie.

Ingen ting ligger fast

Før Kopernikus, Galilei, Kepler og Newton knuste det gode, gamle geosentriske verdensbildet, var det vanlig å tro at jorden lå i ro, mens sol og måne, stjerner og planeter (Venus, Mars, Jupiter, m.fl) gikk i sine baner rundt jorden. Man trodde kort og godt at jorden var universets sentrum, derav begrepet geosentrisk. Men, som kosmologene etter hvert har innsett, så er det i en viss forstand enda ’verre’ enn hva Galilei & Co kunne fortelle folk. Det er ikke bare slik at jorden ikke ligger i ro som verdens midtpunkt – det finnes ingen ting som ligger i ro, og universet har ikke noe sentrum i det hele tatt. Alle galakser, stjerner, planeter og måner er i bevegelse. Det er ingen spesielt fortrøstningsfull tanke, men alt flyter, så å si.

Og om vi glemmer resten av universet et lite øyeblikk, og vender blikket mot vår egen, lille jordklode, så viser det seg faktisk at ting ikke holder seg i ro her heller. At hvert fjell, hver tinde, skal brått (og før den tid bit for bit) forsvinde, er så sin sak. Og som om ikke det var nok, så viser det seg at selv de store og mektige kontinentene seiler rundt som isflak på fjorden i vårsmeltingen. Ja, det samme gjelder faktisk også livet på jorden. Arter oppstår, lever her i et visst antall generasjoner, for så å dø ut. Det finnes mange millioner arter i dag, men svært mange flere har levd tidligere. De aller fleste arter som noen sinne har levd, er med andre ord utdødd for lengst. Noen arter finner frem til såkalt evolusjonært stabile strategier (ESS), og kan holde det gående i flere hundre millioner år uten særlig store endringer (haier og krokodiller er slående eksempler på dette), men de fleste arter holder kontinuerlig på med en dynamisk tilpasning til miljøet de lever i, og er derfor hele tiden i forandring, eller i drift om du vil. Dersom det skjer endringer i de økologiske rammebetingelsene en art lever under, da vil arten bli utsatt for et økende seleksjonspress, og etter hvert tilpasse seg de nye forholdene. Arter som ikke tilpasser seg, vil bli redusert eller bukke under. For eksempel vil det, for en art som lever i nærheten av ekvator, være kjekt om den har evnen til å tilpasse seg et kjøligere klima og nye økologiske nisjer, alternativt at den kan gi opphav til en eller flere nye arter, dersom det kontinentet den befinner seg på, etter hvert skulle finne på å ta veien mot nordligere breddegrader.

Men akkurat slik man i tidligere tider trodde at både arter og jordkloden sto stille, trodde geologene lenge at kontinentene lå i ro i forhold til hverandre. Og akkurat som det måtte et paradigmeskifte til når det gjaldt himmellegemer og biologiske arter, så måtte det et paradigmeskifte til før fenomenet kontinentaldrift ble anerkjent.

Har du noen gang, når du ser på en globus eller et verdenskart, lagt merke til at det ser ut som det kunne gått an å skyve Afrika og Sør-Amerika inntil hverandre, slik at nord- og østkysten av Brasil kunne passe sånn noenlunde sammen med vestkysten av Afrika i området ved Nigeria og deromkring? Vel, dette er ikke tilfeldig, og om man undersøker fossilførende lag, vil man finne at begge kontinenter langt på vei hadde samme flora og fauna inntil de to skilte lag for omkring 150 millioner år siden.[11] Etter den tid har både dyr og planter utviklet seg i ulike retninger de to stedene. Det foreligger faktisk overveldende beviser for at disse to kontinentene en gang har hengt sammen, og Alfred Wegener var en av pionerene når det gjaldt å påpeke dette.[12] Han ble imidlertid latterliggjort da han fremsatte sin hypotese i 1912. Noe så tåpelig som å tro at kontinentene pløyde gjennom jordskorpen som skip gjennom vannet! Men Wegener var bare litt forut for sin tid, og på 1960-tallet innså man at jordskorpen består av en rekke kontinentalplater som så å si seiler rundt på et hav av glødende magma som isflak på vannet (når vi for eksempel snakker om tektoniske krefter, så har det med dette å gjøre). Denne innsikten førte til at man fikk et geologisk paradigmeskifte, og Wegener ble oppgradert fra dust til geni.

Oppsummering

Forskningsparadigmer er svært viktige for hvordan forskersamfunnene oppfører seg. I paradigmekapitlet i begynnelsen av essayet argumenterer jeg for at intellektuelle paradigmer har en tilsvarende betydning for hvordan (det politiske) samfunnet som helhet oppfører seg.

 

 

Tilbake til Selvmordsparadigmets innholdsfortegnelse.

 



[1] I det norske skoleverket skyldes det altfor ofte at de stakkars elevene har lærere som mangler den entusiasme og faglige dybde som er nødvendig for å kunne formidle matematikk på en skikkelig måte.

[2] Det er stort sett bare menn som er dumme nok til å drive med dette.

[3] Den observante leser vil se at det er en viss svakhet ved denne siste måten å si det på.

[4] Har du forresten tenkt på hvilket teknologisk mirakel som ligger til grunn for at du her i Norge kan se på satellittfjernsyn ved help av en liten parabolantenne som siktes inn mot en satelitt som ’henger’ ett eller annet sted over Afrika eller deromkring?

[5] Heliosentrisk betyr ”med solen i sentrum” og kommer av navnet til den greske solguden Helios.

[6] I motsetning til den sakprosa-stilen jeg benytter akkurat nå, der jeg forsøker å være pedagogisk og forklare sakene ekstra grundig for å få leserne mine til å forstå en del ting som er viktig for å få tak i hovedbudskapet i denne boken.

[7] Se kort omtale av Einsteins relativitetsteori nedenfor; for en populærvitenskapelig innføring, se f.eks. (Grøn 2005).

[8] Det ble senere avdekket svakheter ved målingene fra 1919, men Einsteins forutsigelser om lysets avbøyning i gravitasjonsfelt har blitt bekreftet av andre målinger senere, jf en.wikipedia.org/wiki/Albert_Einstein.

[9] Se http://en.wikipedia.org/wiki/The_Genetical_Evolution_of_Social_Behavior.

[10] De informasjonsbærende enhetene ser først og fremst ut til å være gener, men forskerne finner stadig nye indikasjoner på at også ikke-genetiske deler av våre DNA-molekyler kan ha betydning, muligens stor betydning (jf Pollard 2009).

[11] Se en.wikipedia.org/wiki/Pangaea.

[12] Jf en.wikipedia.org/wiki/Continental_Drift.