Tilbake til Selvmordsparadigmets innholdsfortegnelse.

 

 

Appendiks D: Nødvendigheten av nasjonalstater

 

 

 

Nasjonalstaten er den viktigste forvalter og beskytter av de verdier og tradisjoner som det globaliserte markedet truer.

 

-- Per Olaf Lundteigen

 

 

 

 

 

 

Av Roger Scruton

 

 

 

 

Dette appendikset inneholder to kapitler fra Roger Scrutons pamflett England and The Need for Nations. Disse brukes etter avtale med Scruton, samt med hans norske oversetter Christian Skaug. I forståelse med sistnevnte, har jeg gjort noen mindre, språklige tilpasninger.

 

 

Roger Scruton er tilknyttet the American Enterprise Institute, Washington DC, samt Blackfriars Hall, Oxford. Han har tidligere vært professor ved the Institute for the Psychological Sciences i Arlington, Virginia, professor i filosofi ved Boston University, samt gjesteprofessor ved Princeton. Han er kjent på begge sider av Atlanterhavet som en produktiv forfatter og offentlig intellektuell. Han har skrevet mer enn 30 bøker om en rekke forskjellige emner. Hans bøker og artikler er oversatt til mer enn 20 språk, og mange anser ham for å være Europas mest innflytelsesrike, konservative tenker. Scruton er forfatter av referanseverkene Modern Philosophy: An Introduction and Survey (1994), og A Dictionary of Political Thought (3. utgave 2007). Han har dessuten skrevet The Aesthetics of Architecture (1979), Sexual Desire (1986) og The Aesthetics of Music (1997); av mange regnet som klassikere. Roger Scruton er Fellow of the Royal Society of Literature, Fellow of the European Academy of Arts and Sciences, og dessuten Fellow of the British Academy. Sammen med kone og to barn bor han delvis i Sperryville, Virginia (USA), og delvis i Malmesbury, England.

 

 

 

 

Innledning

 

Demokratiene eksisterer takket være den nasjonale lojaliteten – en lojalitet som man forventer er felles for regjeringen, opposisjonen, alle de politiske partiene og alle velgerne. Der hvor nasjonaliteten har vist seg svak eller ikke har eksistert, har ikke demokratiet lykkes i å slå rot. For uten nasjonal lojalitet er opposisjonen en trussel mot regjeringen, og politisk diskusjon gir aldri opphav til felles forståelse. Likevel er ideen om nasjonen under angrep overalt. Enten oppfattes den foraktelig som en primitiv form for sosial enhet, eller den fordømmes sågar som en årsak til krig og konflikt, som derfor bør brytes ned og erstattes av mer opplyste og universelle former for jurisdiksjon.

 

Men nøyaktig hva er det som skal erstatte nasjonen og nasjonalstaten? Og hvordan vil den nye formen for politisk orden forbedre eller bevare vår demokratiske arv? Det er ikke mange som ser ut til å kunne besvare det spørsmålet, og svarene som gis forsvinner raskt i ordgyteri, som for eksempel EUs omfavnelse av den kirkelige doktrinen kalt "subsidiaritetsprinsippet" (nærhetsprinsippet) i den hensikt å ta makten fra medlemsstatene under påskudd av å la dem beholde den. Den nyere histories forsøk på å heve nasjonalstaten opp til en slags internasjonal politisk orden, har endt opp enten som totalitære diktaturer som den tidligere Sovjetunionen, eller som byråkratier det ikke er mulig å stille til ansvar, som Den europeiske union i dag. Selv om mange av nasjonalstatene i den moderne verden er gjenværende fragmenter av imperier, er det ikke mange som ser gjenopprettelsen av imperienes herredømme som veien videre for menneskeheten. Så hvorfor, og i hvilken hensikt, skulle vi gi avkall på den formen for suverenitet vi kjenner, og som så mye av vår politiske arv avhenger av?

 

Vi i Europa befinner oss ved et vendepunkt i vår historie. Våre parlamenter og rettssystemer har fortsatt territoriell suverenitet. De svarer fortsatt til historiske bosettingsmønstre som har gjort det mulig for franskmenn, tyskere, spanjoler, briter og italienere å si "vi", og samtidig vite hva de mener med det. Muligheten er fortsatt tilstede for å revitalisere den lovgivende og utøvende makten som formet nasjonalstatenes Europa. På samme tid er det blitt satt i gang en prosess i retning ekspropriering av våre parlamenters og domstolers gjenværende suverenitet, en prosess som ville utviske grensene mellom våre jurisdiksjoner og oppløse Europas nasjonaliteter i et historisk meningsløst fellesskap, forent hverken av språk, religion, sedvane eller nedarvet suverenitet eller lov. Vi må velge om vi ønsker å fortsette i denne retningen, eller om vi vil finne tilbake til den territorielle nasjonalstatens velprøvde og velkjente suverenitet.

 

Vår politiske elite snakker og oppfører seg samtidig som om det ikke fantes noe slikt valg, akkurat som kommunistene gjorde på den russiske revolusjonens tid. De snakker om en uunngåelig prosess og om irreversible forandringer, og selv om de fra tid til annen er villige til å skille mellom et "raskt" og et "langsomt" spor i retning fremtiden, er de ikke i tvil om at begge sporene fører til samme bestemmelsessted: en overnasjonal regjering under et felles lovverk, hvor nasjonal lojalitet ikke vil ha noen større betydning enn støtten til det lokale fotballaget.

 

I denne pamfletten skal jeg forsvare nasjonalstatens sak, idet jeg erkjenner at det jeg har å si hverken er uttømmende eller endelig, og at man kan forestille seg mange andre former for suverenitet som ville tilfredsstille de moderne samfunnenes behov. Mitt standpunkt er ikke at nasjonalstaten er det eneste svaret på de moderne styresettenes problemer, men at det er det eneste svaret som har vist at det duger. Vi kan være fristet til å eksperimentere med andre former for politisk orden, men eksperimenter på en slik skala er farlige, siden ingen kan forutse eller annullere resultatene av dem.

 

Nazismen samt revolusjonene i Frankrike og Russland, var dristige eksperimenter. Men alle førte til sammenbrudd av lov og orden, til massemord på hjemmebane og til krigerskhet i utlandet. Den kloke linjen er å akseptere de ufullkomne ordninger som har utviklet seg gjennom sedvane og arv, og forbedre dem ved hjelp av mindre tilpasninger, men ikke å sette dem i fare ved å foreta endringer på stor skala hvis konsekvenser ingen er i stand til å forutse. Dette standpunktet ble forsvart på ugjendrivelig vis av Burke i hans Refleksjoner over den franske revolusjon, og den senere historie har til stadighet bekreftet hans syn på sakene. Lærdommen vi bør trekke er derfor at siden nasjonalstaten har vist seg å være et stabilt fundament for demokratisk styresett, bør vi forsøke å forbedre den, tilpasse den og kanskje til og med spe den ut, men ikke forkaste den.

 

De som satte i gang det europeiske eksperimentet – både de selvbestaltede profetene og konspiratørene i kulissene – delte overbevisningen om at nasjonalstaten hadde forårsaket de to verdenskrigene. Europas forente stater virket på dem som den eneste muligheten til varig fred. Dette synet er helt uten troverdighet av to grunner. For det første er det rent negativt: Det avviser nasjonalstatene fordi de er krigerske, uten å gi noen positiv grunn til å tro at overnasjonale stater vil være noe bedre. For det andre identifiserer det nasjonalstatens normalitet med dens patologiske utgaver. Som Chesterton har sagt om patriotisme i sin alminnelighet: Å fordømme patriotismen fordi folk går til krig av patriotiske grunner, er som å fordømme kjærlighet fordi kjærligheten av og til fører til mord. Nasjonalstaten bør ikke oppfattes som den franske nasjonen på revolusjonens tid eller den tyske nasjonens vanvidd i det tjuende århundret. For dette var forrykte nasjoner, hvor kildene til borgerfred var blitt forgiftet og den sosiale organismen overtatt av sinne, nag og frykt. Hele Europa var truet av den tyske nasjonen, men bare fordi den tyske nasjonen først hadde truet seg selv etter å ha blitt rammet av nasjonalistisk feber.

 

Nasjonalismen er del av den nasjonale lojalitetens patologi, ikke dens normale tilstand – noe jeg skal komme tilbake til senere. Hvem er det som i Europa har følt seg truet på samme måte av de spanske, italienske, norske, tsjekkiske eller polske formene for nasjonal lojalitet? Og hvem ville være uvillig til å gi disse folkene retten til eget territorium, egen jurisdiksjon eller egen suverenitet? Polakkene, tsjekkerne og ungarerne har valgt å bli med i Den europeiske union, ikke for å kaste den nasjonale suvereniteten overbord, men fordi de tror at dette er den beste måten å gjenvinne den på. Jeg tror de tar feil, men de vil kun bli i stand til å innse dette senere, når det er for sent å gjøre om på det. Under sin nølen med å gjøre nasjonen til en sosial ambisjon eller et politisk mål, skiller venstreliberale skribenter av og til nasjonalismen fra "patriotismen" – en gammel dyd priset av romerne og av folk som Machiavelli, som først leverte et intellektuelt forsvar for moderne, sekulær jurisdiksjon. Disse argumenterer for at patriotismen er borgernes lojalitet og grunnlaget for "republikansk" styresett, mens nasjonalismen er en felles fiendtlighet overfor den fremmede, inntrengeren, personen som hører til "utenfor".

 

Jeg har en viss sympati for den tilnærmelsen. Den korrekte forståelsen av den republikanske patriotismen fremmet av Machiavelli, Montesquieu og Mill, er en form for nasjonal lojalitet: ikke en patologisk form for nasjonalisme, men en naturlig kjærlighet til landet, ens landsmenn og kulturen som forener dem. Patrioter er knyttet til folket og landet som rettmessig er deres, og patriotismen innbefatter et forsøk på å føre den rettmessigheten videre over i en rettsstat med upartisk regjering. Denne underliggende territorielle retten gjenfinnes i selve ordet, da "patria" betyr "fedreland": stedet hvor du og jeg hører hjemme.

 

Territoriell lojalitet påstår jeg ligger til grunn for alle slags styresett hvor friheten og rettssikkerheten holdes i hevd. Forsøkene på å stemple nasjonen som patriotisk inneholder derfor ingen virkelige argumenter mot den formen for nasjonal suverenitet som jeg skal ta til orde for i denne pamfletten. Jeg skal forsvare det Mill kalte "prinsippet om sammenhengskraft mellom medlemmer av samme stat eller samfunn", noe han skilte klart fra nasjonalismen (eller "nasjonalitet i den vulgære betydningen av ordet") med følgende klargjørende formulering:

 

Vi trenger knapt å presisere at vi ikke mener nasjonalitet i den vulgære betydningen av ordet; en tåpelig antipati mot utlendinger; likegyldighet overfor kårene til menneskeslekten i sin alminnelighet, eller en urettmessig preferanse for vårt eget lands påståtte interesser; en dyrkelse av negative eiendommeligheter fordi de er nasjonale, eller uvilje mot å gjøre til ens eget det som andre land har funnet positivt. Det vi mener er derimot et sympatisk prinsipp, ikke et fiendtlig sådant; et samholdets prinsipp, ikke et adskillelsens. Vi mener en følelse av felles interesse blant dem som lever under det samme styret, og som befinner seg innenfor de samme naturlige eller historiske grenser. Vi mener den delen av samfunnet som ikke føler seg fremmed overfor andre; som verdsetter denne tilknytningen – føler at de er ett folk, at deres skjebne er felles, at det onde som rammer deres landsmenn også rammer dem selv, og som ikke av egoistiske grunner ønsker å frigjøre seg fra sin del av den felles byrden ved å svekke denne tilknytningen.

 

Elementene jeg vil understreke i dette sitatet er disse: "vårt eget land", "felles interesse", "naturlige eller historiske grenser" og "[vår] skjebne er felles". Disse elementene resonerer med den historiske lojaliteten jeg skal forsvare i denne pamfletten.

 

For å si det kort: Det har ikke blitt rettet noen ordentlig anklage mot nasjonalstaten, og et forsvar for det overnasjonale alternativet finnes knapt. Jeg tror derfor at vi er på nippet til å fatte beslutninger som kan være katastrofale for Europa og resten av verden, og at vi ikke har mange årene på oss til å gjøre opp status over vår arv og finne tilbake til den. Mer enn noen gang høres denne strofen fra Goethes Faust riktig ut:

 

Was du ererbt von deinen Vätern hast,

Erwirb es, um es zu besitzen.

 

Det du har arvet fra dine forfedre, gjør deg fortjent til det, så du kan eie det. Vi i Europas nasjonalstater trenger på ny å gjøre oss fortjent til den suvereniteten generasjonene før oss på strevsomt vis utviklet fra arven i form av kristendommen, imperienes herredømme og romerretten. Ved å gjøre oss fortjent til den, vil vi eie den. Og da vil vi leve i fred innenfor våre grenser.

 

 

Oikofobi

 

Men kan den nasjonale lojaliteten virkelig bestå i det moderne meningsklimaet? Dette er et vanskelig spørsmål som må besvares fra tilfelle til tilfelle, under den fornødne hensyntagen til den lokale historiens påvirkning. Ta vårt eget tilfelle: England. Ingen som vokste opp i etterkrigstidens England kan ha unnlatt å legge merke til den sofistikerte latterliggjøringen vår nasjonale lojalitet er blitt til del fra personer hvis frihet til å kritisere ville ha blitt tilintetgjort for mange år siden, hadde ikke engelskmennene vært rede til å dø for sitt land. For mange av etterkrigsforfatterne var de engelske idealene om frihet og samfunnsånd som man etter alt å dømme kjempet for under krigen, rent ideologiske konstruksjoner – "herskende illusjoner", som ved å kamuflere utbytting som faderlig rettledning gjorde det mulig å ta med seg imperiets tyvegods hjem med god samvittighet. Alle sidene ved engelskmennenes karakter som krigstiden bøker og filmer hadde hyllet – høflighet, fasthet, ærlighet, toleranse, "tæl", den stive overleppen og sansen for fair play – ble enten benektet eller hånet. England var ikke det frie, harmoniske og lovlydige samfunnet som guttebladene lovpriste, men arena for klasseskiller, fanatisk sjåvinisme og rasehat. Skrap litt i overflaten på alle institusjoner og ethvert ideal, fremholdt kritikerne, og du vil finne igjen den samme skitne virkeligheten: en selvbevarende overklasse og et folk så til de grader blendet av illusjoner om imperiet, at det aksepterte sin dominans.

 

Å avvise dette synet på mitt land er ikke noe jeg kan ta fatt på i denne pamfletten, selv om jeg har gjort forsøk på det i andre sammenhenger. Likevel er det viktig å merke seg at denne strømmen av kritikk har vært nesten fullstendig blottet for sammenlignende bedømmelser. Sett i ettertid er den ganske visst lite annet enn en fortegnelse over defekter som er naturlige for mennesket, som engelskmennene kan ha satt en egen engelsk spiss på, men som man støter på overalt og til alle tider – til og med i Skottland.

 

Denne typen kritikk er samtidig smittsom, nettopp fordi protesten mot menneskets tilstand er av en slik beskaffenhet. Det som i begynnelsen var intellektuell tankelek, ble ganske snart omgjort til politisk rettroenhet, tilrettelagt av Labours keltiske slagside og en europeisk elite med intensjoner om å utslette minnet om den andre verdenskrig. Hva enten det har skjedd bevisst eller ikke, har det virkelige eller tilsynelatende målet for den senere tidens politiske beslutninger vært Englands undergang, og resultatet er en identitetsforvirring blant engelskmenn som kan få en til å konkludere at den nasjonale lojaliteten, i alle fall i vårt tilfelle, er utrydningstruet. Det offisielle kartet over Europa nevner ikke England, men bare "regionene" avmerket på kartet med den samme byråkratiske vilkårligheten det ottomanske imperiet var inndelt i. Labour er fast bestemt på å gi disse regionene folkevalgt representasjon, slik at engelskmennene fratas ethvert håp om et eget parlament. Samtidig har skottene og waliserne fått sine egne nasjonalforsamlinger, og Nord-Irland er blitt satt i en situasjon som gjør "unionistenes" standpunkt (dvs. at den engelske kronen som kilde til politisk autoritet bestyrkes) helt uholdbart. Engelskmennene styres derimot fra Westminster av en regjering som stort sett består av skotter, og av parlamentarikere som ikke nøler med å stemme i saker som angår engelskmenn, selv om de representerer walisiske eller skotske valgkretser. Vidtrekkende konstitusjonelle reformer har fjernet eller kommer til å fjerne institusjonene som skapte den engelske måten å gjøre ting på – ikke minst Overhuset med sine arvede medlemskap og lordkansleren (hvis embede ikke bare er det eldste i landet etter monarken, men også ansvarlig for det aspektet ved engelsk lov – billighetsrettens doktrine – som mer enn noe annet bidro til å skape det engelske folkets små, levedyktige enheter). Og engelsk sedvanerett er nå prisgitt et menneskerettighetsregime hvis øverste domstol befinner seg utenfor kongeriket, en domstol dominert av dommere oppvokst med kontinental sivilrett og det napoleonske systemet. Avgjørende saker vedrørende nasjonal suverenitet debatteres utenfor vårt parlament, og selv regjeringen virker fast bestemt på å berøve det engelske folket midlene det har til å verne om sin nasjonale identitet. Det har til og med blitt foreslått at EU-borgere som bor i Storbritannia skal ha stemmerett ved fremtidige folkeavstemninger om vår nasjonale valutas fremtid – en de facto anerkjennelse av at suverenitet og nasjonal identitet allerede er slått sønder av hensyn til en overnasjonal jurisdiksjon som nekter å anerkjenne nasjonale grenser.

 

Alle disse kjensgjerningene er velkjente. Min kommentar til dem er å påpeke at det som etter alt å dømme er et tap av nasjonal lojalitet, er et kjennetegn ved vår politiske elite som ikke deles av det engelske folket. Vi-følelsen er fortsatt tilstede i vår nasjonale kultur, og den er ansvarlig for den støtten våre politikere får for sine stadig mer forunderlige påfunn. Hva enten Blair gjorde rett eller galt i å involvere oss i Irak-krigen, var hans evne til å gjøre det avhengig av at britene generelt, og engelskmennene spesielt, samlet seg omkring sitt gamle førsteperson flertall. Selv om vi går nølende til krig, går vi fortsatt til krig som ”vi”, med respekt for vår regjering, og ikke som undersåtter styrt av noen fremmede ”dem” (i kontrast til tsjekkernes holdning til krigen utkjempet på vegne av det østerriksk-ungarske imperiet, mesterlig formidlet av Jaroslav Hasek i Den tapre soldat Svejk). I sitt forsøk på å få oss til å akseptere dagens innvandringsnivå appellerer vår regjering til vår tradisjon for gjestfrihet, og den anmoder oss om å akseptere nykommerne, ikke som konkurrerende om vårt territorium, men som flyktninger vi skylder barmhjertig beskyttelse. Ved alle større kriser tyr regjeringen til vår historiske identitet og uslitelige lojalitet, i den hensikt å overtale oss til å godta sågar de forandringene som truer disse dyrebare egenskapene.

 

Det vil ikke ha unngått leserens oppmerksomhet at denne historiske identiteten, hva enten den manifesterer seg som engelsk eller britisk, er havnet i krise. Denne krisen har oppstått fordi den lojaliteten folk trenger i sine daglige liv, og som de stadfester gjennom sine spontane og upåaktede sosiale handlinger, hele tiden spottes eller til og med demoniseres av utdanningssystemet og de dominerende massemedia. Nasjonal historie læres bort (i den grad det skjer overhodet) som en beretning om skam og fornedrelse. Vår nasjons kunst, litteratur og musikk er mer eller mindre blitt skåret bort fra pensum, og folkelig særpreg, lokale tradisjoner og nasjonale seremonier rakkes rutinemessig ned på. Vi observerer virkningen av dette når britene ferierer i fremmede strøk. Med behov for å fremheve sin nasjonale identitet, og berøvet kulturen som ville ha satt dem i stand til å føle stolthet ved den, kan de ikke annet enn å ty til lømmelaktig aggressivitet, der de fulle og vrælende slenger rundt på sted etter sted, ustanselig svingende sine flasker og ølbokser.

 

Disse arveløse villmenns forfatning skyldes det faktum at deres veiledere og formyndere har frastøtt den nasjonale ideen. Denne frastøtelsen er resultatet av en eiendommelig sinnsstemning som har vokst frem over hele den vestlige verden siden annen verdenskrig, og som er spesielt fremherskende blant den intellektuelle og politiske eliten. Det finnes ikke noe egnet ord for denne holdningen, selv om man øyeblikkelig drar kjensel på dens symptomer: tilbøyeligheten til i enhver konflikt å ta "deres" side mot "oss", og det følte behovet for å rakke ned på sedvanene, kulturen og institusjonene som kan identifiseres som "våre". Siden dette er det motsatte av xenofobi, foreslår jeg å kalle denne sinnsstemningen oikofobi, og med det mener jeg (ved å tøye gresken litt) avvisningen av ens arv og ens hjem. Oikofobi er et stadium det er normalt for unge sinn å gå igjennom. Men det er også et stadium noen mennesker – i særdeleshet intellektuelle – har en tendens til å bli sittende fastlimt i. Som George Orwell poengterte, har venstreintellektuelle spesielt sterkt anlegg for det, hvilket ofte har gjort dem til villige agenter for fremmede makter. Spionene fra Cambridge er en talende illustrasjon på hva oikofobi har betydd for vårt land. Og det er interessant å merke seg at et dokumentardrama BBC nylig produserte med utgangspunkt i denne bedrøvelige episoden, hverken tok for seg detaljene i deres forræderi eller lidelsen påført millioner av østeuropeiske ofre, men ganske enkelt bifalt oikofobien som fikk spionene til å gjøre som de gjorde. Det resulterende portrettet av det engelske samfunnet, kulturen, nasjonalfølelsen og lojaliteten som både moralsk klanderverdig og politisk latterlig, er standard BBC-kost – prolefeed, som Orwell kalte det i 1984.

 

Oikofobi er ellers ikke noen egen engelsk tendens, enda mindre britisk (selv om skottene virker nokså immune mot den). Da Sartre og Foucault skisserte den "småborgerlige" mentaliteten, mentaliteten til den andre i hans annerledeshet, beskrev de en alminnelig, anstendig franskmann, og uttrykte samtidig sin forakt for hans nasjonale kultur. En kronisk form for oikofobi har forkledd som politisk korrekthet spredd seg på de amerikanske universitetene, og etter 11. september kom den høyrøstet til overflaten i sin forakt for kulturen som etter sigende hadde fremprovosert angrepene, for dermed å ta terroristenes parti.

 

Denne sinnsstemningen finner naturlig sitt hjem i statlige institusjoner, siden disse tilbyr en maktbase hvor man kan angripe vanlige menneskers enkle lojalitet. Derfor finnes det i de europeiske parlamenter og embedsverk et høyt antall oikofober, hvis viktigste anliggende i deres maktutøvelse er å forakte de nasjonale verdiene og legge til rette for undergravingen av disse. Den dominansen oikene, som vi kan kalle dem, har i vårt eget, nasjonale parlament, er delvis ansvarlig for overfallene på vår konstitusjon, aksepten for subsidiert innvandring og angrepene på skikker og institusjoner assosiert med tradisjonelle og innfødte levemåter. Oiken frastøter nasjonal lojalitet og setter sine mål og idealer i strid med nasjonens beste, han fremmer overnasjonale institusjoner på bekostning av nasjonale regjeringer, aksepterer og støtter lover som påtvinges oss ovenfra av EU eller FN, dog uten å ta seg umaken med å drøfte Terents’[1] spørsmål. Oiken definerer sine politiske visjoner ved hjelp av de universelle verdiene som er blitt renset for enhver referanse til de konkrete forholdene i et virkelig, historisk samfunn. Oiken er i egne øyne en forsvarer av opplyst universalisme mot lokal sjåvinisme. Og det er oikenes fremvekst som har ført til de europeiske nasjonalstatenes voksende legitimitetskrise. For vi er vitne til en massiv økning av lovgivningsbyrden på Europas folk, og et nådeløst overfall på den eneste lojaliteten som ville ha gjort dem i stand til å bære den frivillig. Den eksplosive virkningen av dette er allerede blitt følt i Nederland og Frankrike. Snart vil det kunne føles overalt, og resultatene vil kanskje ikke bli helt som oikene forventer.

 

 

 

Tilbake til Selvmordsparadigmets innholdsfortegnelse.

 



[1] Se en.wikipedia.org/wiki/Terence.