Tilbake til Selvmordsparadigmets innholdsfortegnelse.

 

 

Appendiks B: Mangfoldets kostnad (utdrag)

 

At det fleirkulturelle samfunnet skulle vere sjølve heksesabbaten for alle vonde krefter og det endelege Ragnarokk for det gode samfunnet, har eg vanskeleg for å skjøne.

-- Arnfinn Haram

 

 

 

Av Frank Salter

Frank Salter er en australsk, uavhengig forsker og ledelseskonsulent, med base ved Max Planck-instituttets forskningsgruppe for humanetologi i Andechs, Tyskland. Han studerer samfunn og politikk, herunder organisasjoner og mangfold, ved hjelp av metoder og funn fra adferdsbiologi, i tillegg til mer konvensjonelle tilnærminger. Hans første bok var en observasjonsbasert studie av mellommenneskelig kommunikasjon innen hierarkier (Emotions in Command: Biology, Bureaucracy, and Cultural Evolution, utgitt på nytt av Transaction Publishers i 2008). Siden midten av 1990-tallet har han publisert en rekke artikler om etnisitet og mangfold, og dessuten redigert tekster om etnisk samhold og kollektiv risikovillighet (Risky transactions. Trust, kinship, and ethnicity, Oxford, Berghahn, 2002) samt om forholdet mellom etnisk mangfold og fellesgoder (Welfare, ethnicity, & altruism: New data & evolutionary theory, London, Frank Cass, 2004). Han har også stått i spissen for forskningsarbeid der man har kvantifisert etnisk slektskap, noe som ble inspirasjonskilden til hans bok On genetic interests. Family, ethnicity, and humanity in an age of mass migration (utgitt på nytt av Transaction Publishers i 2007). Han forsker for tiden på en kvantitativ modell for etniske gruppers innflytelse i USA, samt på ledelsesstrategier i arbeidslivet.

 

NB: Dette appendikset har sin egen, separate referanseliste.

 

En grundig analyse av mekanismene bak konflikt og samarbeid mellom grupper, er essensiell dersom man skal forstå hva som skaper krig og uvennskap mellom og innen stater. En slik analyse er også essensiell når man skal forstå hvorfor noen samfunn er fredelige og preget av samhandling. Ingen andre emner er viktigere innen samfunnsvitenskapene, særlig innen sosiologi og statsvitenskap. Likevel, og til tross for mer enn hundre års forskning, er det bare i liten grad oppnådd enighet mellom sosialvitenskapelige forskere om etnisitet og nasjonalisme, som er to av de viktigste faktorene hva angår samhandling på befolkningsnivå. Der det finnes en tilsynelatende enighet – ved at kun små meningsforskjeller kan spores i elitetidsskrifter og på universitetenes ulike avdelinger – er dette ofte et resultat av ideologisk og byråkratisk hegemoni, ikke av at teoriene er blitt testet og evaluert mot den virkelige verden. De sosiologiske vitenskaper har et lavere nivå av velbegrunnet enighet enn det fysikken oppnådde gjennom Galileo Galilei. Årsakene til denne tilbakeståenheten er et stort emne i seg selv, og kan ikke underlegges en nærmere drøftelse her. Det får i denne sammenheng rekke å nevne at sosiologiens radikale adskillelse fra biologien gjennom store deler av det 20. århundre er en viktig forklaring på tingenes tilstand (Degler 1991; Lopreato & Crippen 1999; Sanderson 2001). Sosiologer og statsvitere har i for liten grad forståelse for menneskets natur, altså de karakteristika evolusjonen har utstyrt vår art med. Resultatet er teorier som mangler gyldighet på tvers av ulike kulturer og disipliner. Dette er en farlig situasjon i en verden der regjeringer er avhengige av rådgivning om hvordan de bør håndtere vanskelige problemstillinger knyttet til etniske relasjoner, ikke minst i avgjørende spørsmål knyttet til innvandring.

Et eksempel på en hypotese som har vist seg ikke å stemme, er forestillingen om at mangfold gir udiskutable fordeler for et samfunn, som i sin tur har blitt brukt for å legitimere liberal innvandringspolitikk. Samfunnsvitenskapene har i det store og hele unnlatt å problematisere påstandene fra mangfoldsbevegelsen, og til og med tolerert etnisk diskriminering mot studenter (i form av kvotering) i den hensikt å øke andelen av minoritetsrepresentanter. Sannheten er imidlertid at mangfolk medfører høyst reelle kostnader. Man trenger ikke ty til statistisk analyse eller detaljerte observasjoner ute i felten for å få en mistanke om at de vestlige landenes helt ekstraordinære prestasjoner – vitenskap, analytisk filosofi, industri, verdensomspennende utforskning og handel, demokrati, rettsstater med grunnlovsfestet styreform – ikke ble frembragt til tross for at nevnte land var blant de mest homogene i verden, men på grunn av akkurat dette. En grundigere analyse er likevel nødvendig dersom en slik mistanke skal kunne bekreftes. I så måte tilbyr jeg her en rask gjennomgang av min egen forskning rundt etnisitet. For grundigere behandling av emnet, se (Salter 2002a,b; 2004; 2007/2003; 2007; 2008).

På midten av 1990-tallet begynte jeg å studere gruppetilhørighet fra et etnologisk[1] perspektiv, etter å ha forsket på menneskelige hierarkier det foregående tiåret. Denne forskningen var teoridrevet. Hierarkiske prosesser knyttet for eksempel til kommandering og dominans kan forklare mye av den samhandling som finner sted i mindre organisasjoner, men ikke det som skjer i hele befolkninger. I en befolkning må det finnes et visst nivå av tilslutning og samhørighet blant medlemmene dersom de skal kunne styres på en effektiv måte. Hvordan skal man, til tross for lite tvang og press, kunne forklare den høye grad av samhandling som preger vestlige demokratier? Det samme spørsmålet kan stilles om jeger- og sanker-samfunn, den tidligste formen for menneskelige, sosiale grupper ut over familien. Av spesiell interesse i denne sammenheng er nasjonale og etniske bånd; dels fordi disse er i stand til å skape samhold i både store og små befolkninger; dels fordi slike bånd kan bli så ekstraordinært sterke og intense at de kan motivere folk både til uselvisk kjærlighet og sanseløst hat.

Pierre van den Berghes (1981) teori om etnisk nepotisme[2], som i sin tid var ledende, hevder at den evolusjonære årsaken til etnisk og nasjonalt samhold er at mennesker tenker på sin nasjon eller etniske gruppe som utvidede familier. Van den Berghe var og er en sosiolog med en orientering i retning av antropologi.[3] Hans teori er basert på tverrkulturelle sammenligninger, og er stort sett sammenfallende med teorien til adferdsbiologen Irenaeus Eibl-Eibesfeldt (1972/1970), med den forskjell at van den Berghes trakk inn et sosiobiologisk[4] perspektiv. En tilsvarende evolusjonær teori ble uavhengig av dette utviklet av Shaw og Wong (1989). Denne teorien hadde mye til felles med Horowitz' (1985) klassiske drøftelse av etnisk konflikt, som fremholdt at etnisk tilhørighet er basert på familielikhet. I motsetning til Horowitz trakk både Eibl-Eibesfeldt og van den Berghe inn en evolusjonær dimensjon, og på den måten la de til rette for sammenligninger med andre arter, samt fysiologisk og genetisk analyse. Van den Berghe var inspirert av den neodarwinistiske teorien om slektskapsaltruisme[5] som var blitt utviklet av William D. Hamilton på 1960- og 1970-tallet (Hamilton 1964; 1971/1996). I motsetning til Horowitz mente van den Berghe at medlemmene av etniske grupper ikke bare har en (bevisst eller ubevisst) forestilling om at de er i slekt med andre medlemmer av samme gruppe, men at dette faktisk er tilfellet og at de derfor har en god del felles gener. Det samme mente Eibl-Eibesfeldt. På den tiden forelå det imidlertid ikke stort av genetiske data som kunne danne utgangspunkt for å teste disse spekulasjonene, en situasjon som endret seg i løpet av 1990-tallet.

 

 

[...]

<Du må kjøpe Selvmordsparadigmet for å lese dette appendikset i sin helhet>

[...]

 

 

 

Konklusjoner

De funnene som er oppsummert her motsier den allmenne oppfatning at mangfold er et udelt gode for samfunnet. Riktignok er det slik at denne forskningen ikke har forsøkt å foreta en balansert avveining av mangfoldets fordeler og ulemper, men våre undersøkelser avdekket likevel kun ulemper, selv om de testene vi gjorde bruk av tillot eventuelle fordeler å komme til syne. Vår observasjon er at mangfold ikke forbedrer samfunnsmessig tillit og altruisme, men lar likevel ikke disse størrelsene være uberørte. Mangfold reduserer ikke korrupsjon eller organisert kriminalitet, men lar heller ikke disse størrelsene være uberørte. Mangfold hjelper ikke på den økonomiske veksten eller på byråkratisk effektivitet. Og mangfold har en tendens til å redusere den mottagende befolkningens reproduktive fitness.

Farene ved mangfold har relevans i forhold til et bredt spekter av menneskelige verdier. Sivil vold og ulikhet er skadelig for samfunnet som helhet, noe som også kan sies om organisert kriminalitet, korrupsjon og et ineffektivt styresett, for ikke å snakke om gerilja- og borgerkrig. Smålige velferdsordninger eller bistand rammer henholdsvis lavere klasser og fattige land. Etniske monopoler rammer både små og store aktører i næringslivet.

Til tross for alle disse kostnadene ser vi at samfunnsforskere ofte lovpriser mangfold som en velsignelse. Hvordan kunne de så grundig misforstå dette med mangfold? Nobelprisvinner Paul Krugman gir oss indirekte et delvis svar i the New York Times (06.09.2009). Krugman innrømmer at ledende økonomer feilet når det gjaldt å forutse den finansielle kollapsen i 2007-2008, den mest omfattende siden Den store depresjonen på 1930-tallet. Makroøkonomer trodde ikke engang at en kollaps var mulig. De avviste realitetene og muligheten for spekulative bobler, fordi de mente markedene ville være fullstendig effektive. ”[D]en økonomiske profesjon gikk seg vill fordi økonomene, som gruppe, forvekslet skjønnhet, ikledd imponerende matematikk, med sannhet. [...] [E]ttersom minnene om Den store depresjonen bleknet, ble økonomene nok en gang forelsket i de gamle, idealiserte visjonene om en økonomi der rasjonelle individer samhandler i perfekte markeder, denne gangen utsmykket med fancy ligninger.” I sitt forsøk på å finne ut hvor økonomene sporet av, fordømmer Krugman en hel, samfunnsvitenskapelig disiplin. Enkelte teorier – som både blir undervist ved prestisjeuniversiteter og dessuten brukt til å rådgi regjeringer – beskriver han som ”absurde”, ”tåpelige” og ”sprø”. ”[O]m du tar utgangspunkt i den antagelse at mennesker er fullstendig rasjonelle og at markeder er fullstendig effektive, da tvinges du til å konkludere at arbeidsløshet er frivillig og at økonomiske tilbakeslag (recessions) er ønskelige.”

Økonomene holder på med den mest matematiske av samfunnsvitenskapene. Deres ledestjerner mottar nobelpriser, fungerer som rådgivere for konsern og regjeringer, og administerer institusjoner som for eksempel den Amerikanske- og den Europeiske sentralbanken. Likevel forsto de ikke amerikansk økonomi eller hvor sårbare banker over alt var på grunn av USAs alvorlige gjeldssituasjon. Alt dette gjør at man bør stille noen spørsmål angående troverdigheten til samfunnsvitenskaper, slik som for eksempel sosiologi og statsvitenskap, som altså har et adskillig mindre solid fundament enn økonomi. Men i likhet med økonomi blir nevnte samfunnsvitenskaper brukt som politisk beslutningsunderlag, for eksempel når det gjelder å utforme og legitimere innvandrings- og integreringspolitikk.

Den rådende forståelse av problemstillingene knyttet til etnisitet og innvandring – den som foreleses ved eliteuniversitetene, den som mottar finansiell støtte fra myndighetene, og den som massemedia har trykket til sitt bryst – har vist seg å være like feilbarlig som makroøkonomi. Man har gjort betydelige fremskritt, men dette overskygges likevel av uenighet om fundamentale, teoretiske antagelser. I motsetning til de fysiske vitenskapene er studiet av etnisitet så nedtynget av ideologi at ulike talspersoner er ute av stand til å bli enige om grunnleggende spørsmål slik som for eksempel om det finnes raser, om mennesket har en natur som har utviklet seg og som har betydning for etnisk identitet, om opprinnelsen til og sammensetningen av nasjoner, om multietniske samfunn kan sies å utgjøre nasjoner, eller om de to sistnevnte oppfører seg ulikt. Det er god latin å si at minoritetsgrupper har vitale interesser, mens man hevder at majoritetsgrupper ikke har det. På alle disse områdene har den dominerende forskningen omkring etnisitet feilet.

Dette er en tragedie for alle de millionene som allerede betaler, og som i fremtiden vil måtte betale, prisen for det hele. Effektene av feilslåtte økonomisk analyser kan vare i et tiår eller så, men den fremmedgjøring, sosiale uro, ustabilitet og andre bitre frukter som uklok innvandringspolitikk gir opphav til, vil vare i generasjoner og kan komme til å koste svært mange menneskeliv.

 

Dette appendikset er skrevet spesielt for Selvmordsparadigmet.

 

Tilbake til Selvmordsparadigmets innholdsfortegnelse.

 

Referanser

 

Alesina, A. and E. Spolaore (2003). The size of nations. Cambridge, MA, MIT Press.

Boyd, R. and P. J. Richerson (1992). "Punishment allows the evolution of cooperation (or anything else) in sizable groups." Ethology and Sociobiology 13: 171-195.

Butovskaya, M., F. Salter, et al. (2004). Urban begging and ethnic nepotism in Russia: An ethological pilot study. Welfare, ethnicity, and altruism. New data and evolutionary theory. F. K. Salter. London, Frank Cass: 27-52.

Cashdan, E. (2001). "Ethnocentrism and xenophobia: A cross-cultural study." Current Anthropology 42(5): 760 - 765.

Dawkins, R. (2004). "Race and creation." Prospect (http://www.prospect-magazine.co.uk/)(103).

Degler, C. (1991). In search of human nature: The decline and revival of Darwinism in American social thought. Oxford, Oxford University Press.

Easterly, W. and R. Levine (1997). "Africa's growth tragedy: Policies and ethnic divisions." Quarterly Journal of Economics 112(November): 1203—1250.

Eibl-Eibesfeldt, I. (1972/1970). Love and hate: The natural history of behavior patterns. New York (Original German edition 1970, R. Piper, Munich), Holt, Rinehart and Winston.

Eibl-Eibesfeldt, I. (1982). "Warfare, man's indoctrinability and group selection." Ethology (Zeitschrift für Tierpsychologie) 60: 177-198.

Hamilton, W. D. (1964). "The genetic evolution of social behavior, parts 1 and 2." Journal of Theoretical Biology 7: 1-51.

Hamilton, W. D. (1971/1996). Selection of selfish and altruistic behaviour in some extreme models. Narrow roads of gene land. Vol. 1: Evolution of social behaviour. W. D. Hamilton. Oxford, W. H. Freeman. 97: 198—227.

Harpending, H. (2002). "Kinship and population subdivision." Population and Environment 24(2): 141—147.

Horowitz, D. L. (1985). Ethnic groups in conflict. Berkeley, University of California Press.

Jones, D. (2000). "Group nepotism and human kinship." Current Anthropology 41(5): 779-809.

Landa, J. (2009). "Homogeneous middleman groups as superorganisms, endogamous ethnic groups, and trust networks: Reply to comments on Janet Landa's target article, 'The bioeconomics of homogeneous middleman groups as adaptive units'." Journal of Bioeconomics 11(2): 191-199.

Lopreato, J. and T. Crippen (1999). Crisis in sociology. The need for Darwin. New Brunswick, London, Transaction Publishers.

MacDonald, K. (2008). "Effortful control, explicit processing and the regulation of human evolved predispositions." Psychological Review 115(4): 1012–1031.

Mauro, P. (1995). "Corruption and growth." Quarterly Journal of Economics 110(3): 681—712.

McPherson, M., L. Smith-Lovin, et al. (2001). Birds of a feather: Homophily in social networks. Annual Review of Sociology. K. S. Cook and J. Hagan. Palo Alto, California, Annual Review. 27: 415-444.

Putnam, R. D. (2007). "E Pluribus Unum: Diversity and community in the twenty-first century. The 2006 Johan Skytte Prize lecture." Scandinavian Political Studies 30: 137-174.

Rummel, R. J. (1997). "Is collective violence correlated with social pluralism?" Journal of Peace Research 34(3): 163—176.

Rushton, J. P. (1989). "Genetic similarity, human altruism, and group selection." Behavioral and Brain Sciences 12: 503-559.

Salter, F. K., Ed. (2002a). Risky transactions. Trust, kinship, and ethnicity. Oxford and New York, Berghahn.

Salter, F. K. (2002b). "Estimating ethnic genetic interests: Is it adaptive to resist replacement migration?" Population and Environment 24(2): 111—140.

Salter, F. K., Ed. (2004). Welfare, ethnicity, & altruism: New data & evolutionary theory. London, Frank Cass.

Salter, F. K. (2007/2003). On genetic interests. Family, ethnicity, and humanity in an age of mass migration. New York, Transaction.

Salter, F. K. (2007). Ethnic nepotism as heuristic: Risky transactions and public altruism. Handbook of evolutionary psychology. R. I. M. Dunbar and L. Barrett. Oxford, Oxford University Press: 541-551.

Salter, F. K. (2008). "Misunderstandings of kin selection and the delay in quantifying ethnic kinship." Mankind Quarterly 48(3): 311-344.

Sanderson, S. K. (2001). The evolution of human sociality: A Darwinian conflict perspective. Lanham, Rowman and Littlefield.

Sanderson, S. (2004). Ethnic heterogeneity and public spending: Testing the evolutionary theory of ethnicity with cross-national data. Welfare, ethnicity, and altruism. New data and evolutionary theory. F. K. Salter. London, Frank Cass: 74-87.

Sanderson, S. and T. Vanhanen (2004). Reconciling the differences between Sanderson’s and Vanhanen’s results. Welfare, ethnicity, and altruism. New data and evolutionary theory. F. K. Salter. London, Frank Cass: 119-120.

Schiefenhövel, W. (2001/1998). Indoctrination among the Eipo of the highlands of West New Guinea. Indoctrinability, ideology, and warfare: Evolutionary perspectives. I. Eibl-Eibesfeldt and F. K. Salter. Oxford and New York, Berghahn: 109-132.

Schubert, J., S. Peterson, et al. (2002). Dialect, sex and risk effects on judges' questioning of counsel in Supreme Court oral argument. Risky transactions. Kinship, ethnicity, and trust. F. K. Salter. Oxford and New York, Berghahn: 189-203.

Shaw, R. P. and Y. Wong (1989). Genetic seeds of warfare: Evolution, nationalism, and patriotism. London, Unwin Hyman.

Thiessen, D. and B. Gregg (1980). "Human assortative mating and genetic equilibrium: An evolutionary perspective." Ethology and Sociobiology 1: 111-140.

Toft, M. D. (2003). The geography of ethnic violence: Identity, interests, and the indivisibility of territory. Princeton, Princeton University Press.

van den Berghe, P. L. (1981). The ethnic phenomenon. New York, Elsevier.

Vanhanen, T. (1999). "Domestic ethnic conflict and ethnic nepotism: A comparative analysis." Journal of Peace Research 36: 55-73.

Vanhanen, T. (2004). An exploratory comparative study of the relationship between ethnic heterogeneity and welfare politics. Welfare, ethnicity, and altruism. New data and evolutionary theory. F. K. Salter. London, Frank Cass: 88-118.

 

 

Tilbake til Selvmordsparadigmets innholdsfortegnelse.

 



[1]  Etnologi er et fagområde som beskjeftiger seg med problemstillinger som har med etnisitet å gjøre. For en nærmere forklaring, se f.eks. en.wikipedia.org/wiki/Ethnology

[2] Nepotisme (fra latin nepos, «nevø») betegner favorisering av slektninger, og det å sette slektskap foran kompetanse i forbindelse med utnevnelser (no.wikipedia.org/wiki/Nepotisme). Etnisk nepotisme betegner et tilsvarende fenomen i forhold til ens egen etniske gruppe.

[3] Antropologi betyr læren om mennesket. Begrepet brukes i Norge vanligvis om kvalitative og holistiske studier av samfunn og kultur (se sosialantropologi og kulturantropologi), men brukes også i noen tilfeller om mer biologisk orienterte studier av menneskeheten, gjerne kalt fysisk antropologi (no.wikipedia.org/wiki/Antropologi).

[4] Se en.wikipedia.org/wiki/Sociobiology

[5] Altruisme betyr uselvisk oppofrelse for andre. Hamiltons teori tilsier at altruisme, både blant dyr og mennesker, kan forklares ved at den som ofrer seg (eller tar betydelig risiko) for en annen, har en viss mengde gener til felles med den det gjelder. Poenget kan illustreres av følgende, kjente eksempel fra naturprogrammer på TV: En jordrotte som, til tross for at det øker dens risiko for selv å bli tatt, varsler sine artsfrender om ørneangrep, opptrer altruistisk (se også en.wikipedia.org/wiki/Altruism).