Tilbake til Selvmordsparadigmets innholdsfortegnelse.

 

 

Appendiks A: Menneskelig evolusjon (utdrag)

 

 

Å bekjempe kunnskap har aldri vært progressivt.

-- Bjørn Vassnes

 

 

Av Henry Harpending

 

Henry Harpending er en antropolog som interesserer seg for førindustrielle befolkninger, det moderne menneskets historie og utviklingen av menneskelig, sosialt liv. Han har tilbragt flere år i Kalahari-ørkenen i det sørlige og sentrale Afrika, der han har gjort feltarbeid blant sanker- og gjeter-befolkninger. Han er interessert i populasjonsgenetikk, demografi og familiemønstre. I den senere tid har han studert genetisk mangfold innen og mellom menneskelige populasjoner i global målestokk. Visse genetiske markører, som for eksempel mitokondrielt DNA, repeterende DNA-elementer og kvantitative trekk, endrer seg så raskt at vi finner informasjon om størrelsen på og graden av isolasjon for subpopulasjoner i nær fortid. Ettersom store mengder DNA-materiale er blitt innsamlet, har det vist seg at det foregår en betydelig, naturlig seleksjon i menneskelige populasjoner. Seleksjon har langt på vei blitt ignorert i humangenetikken gjennom flere tiår, men har den siste tiden blitt et viktig forskningstema for mange i bransjen. Sammen med Gregory Cochran har Harpending skrevet The 10,000 Year Explosion (Basic Books, 2009) der det nye bevismaterialet, samt dets implikasjoner, drøftes. Harpending er distinguished professor ved University of Utah, og dessuten medlem av National Academy of Sciences i USA.

 

 

 

Introduksjon

I boken The 10,000 Year Explosion kombinerer Gregory Cochran og jeg både teori og empiri for å beskrive og tolke menneskelig evolusjon. I første del av det 20. århundre var det to intellektuelle utviklingstrekk som førte til den spesielle, men likevel utbredte, oppfatning blant mange akademikere og journalister at mennesker på ett eller annet vis skulle være hevet over evolusjonens normale lovmessighet. Det oppsto en ny type akademisk virksomhet, en mellomting mellom naturvitenskap og humaniora. Så å si fra første stund aksepterte man et dogme om at det var uaktuelt å trekke inn biologi når man forsøker å forklare og forstå menneskelige samfunn og menneskelig oppførsel. I stedet ble fakta om sosiale forhold forklart ved hjelp av fakta om andre sosiale forhold. Ja, innen bevegelsen var det til og med debatt om hvorvidt psykologi, studiet av oppførselen til individer, hadde noe som helst å bidra med når det gjaldt å forstå samfunns- og sosiale strukturer. Det ser dessuten ut til å ha vært en slags våpenhvileavtale mellom noen av nøkkelfolkene bak utviklingen av den moderne syntesen innen evolusjonsbiologi, paleontologer som George Simpson, biologer som Ernst Mayr, genetikere som Theodosius Dobzhansky, på den ene siden, og antropologer som Ashley Montagu på den annen side. Det var greit å diskutere fossile levninger av førtidsmennesker, men kontroversielle emner som menneskeraser og raseforskjeller var uakseptable. Særlig etter Andre verdenskrig var folk påpasselige med å holde hodet lavt for ikke å havne på radarskjermen til de internasjonale undersøkelsene i etterkant av Holocausts redsler. Denne typen abiologiske holdninger holdt seg, og ble til og med styrket, helt opp til 1970- og 1980-tallet, da for eksempel Stephen Jay Gould kunne få seg til å skrive at alle menneskehetens bragder rundt omkring i verden har sitt utspring i kropper og hjerner som i det alt vesentlige har vært uforandret de siste 50.000 år.

 

 

[...]

<Du må kjøpe Selvmordsparadigmet for å lese dette appendikset i sin helhet>

[...]

 

 

Implikasjoner

Flere av implikasjonene av det stoffet som legges frem i boken vår, trenger å bli grundigere drøftet enn hva som hittil har skjedd.

For det første, dersom vi mennesker bare delvis er tilpasset moderne miljøbetingelser, for eksempel mat med høyt innhold av karbohydrater, så har legevitenskapen ingen garantier for at det optimale for pasientene er å ha gjennomsnittlige eller ’normale’ verdier for de tingene man måler hos dem. For eksempel viste en fersk og mye omtalt studie av bruken av legemidler som inneholdt statiner,[1] at pasienter som ble medisinert så kraftig at nivået av en viss type stoffer (lipider) i blodet sank under det ’normale’, økte sine sjanser for å overleve.

For det andre vet vi nå at evolusjonære endringer kan gjøre seg gjeldende i et historisk tidsperspektiv, og empiriske undersøkelser bekrefter da også at dette faktisk skjer. For å forstå historien er det nødvendig å forstå menneskelig evolusjon. Gregory Clarks bok A Farewell to Alms (2007) argumenterer for at genetiske endringer i middelalderen og renessansen kan ha selektert for mennesker med evne til utsatt behovstilfredsstillelse,[2] høy arbeidsmoral og nedsatt tilbøyelighet til bruk av vold, og at dette førte til den industrielle revolusjon. Vår egen forskning på askenasijødenes historie viser at deres ekstraordinært høye IQ må ha utviklet seg i løpet av en periode på 500 til 1000 år.

For det tredje vet vi at raser og etniske grupper er forskjellige fra hverandre. Det finnes ikke bare én menneskelig natur, men mange. Sosial- og utdanningspolitikk som fungerer i Hong Kong, for eksempel, kan ikke forventes å fungere i Nairobi, og vise versa.

For det fjerde er vi mennesker helt åpenbart tilpasset til hverandre, det vil si til å leve i samfunn med andre som ligner på oss selv. I Vesten har det den senere tid vært en utbredt forestilling at etnisk mangfold er sunt og godt, men enkel evolusjonsbiologi tilsier at slikt mangfold er vanskelig å håndtere og gir opphav til problemer. Erfaring fra områder med etnisk mangfold av betydning, bekrefter da også at det faktisk er akkurat slik.

 

Dette appendikset er skrevet spesielt for Selvmordsparadigmet.

 

 

Referanser

 

 

 

 

Tilbake til Selvmordsparadigmets innholdsfortegnelse.

 



[1] Statiner er betegnelsen på legemidler som benyttes for å redusere blodets innhold av kolesterol med formål å forebygge aterosklerose (åreforkalkning). Se no.wikipedia.org/wiki/Statiner.

[2] De engelske faguttrykkene for dette er lower time preference eller delay of gratification.