Tilbake til Selvmordsparadigmets innholdsfortegnelse.

 

 

Kap 7: Feminisme og postmodernisme (utdrag)

 

 

 

For at [det skal være mulig å få de nødvendige forandringer i politikken] må sannhetsbegrepet bli gjeninnført i filosofien for å utfordre den postmoderne relativismen.

-- Alain Badiou,

 

 

Denne plikten til å si fra gjelder ikke bare kommunismen eller nazistenes forbrytelser. Det gjelder over alt der løgnen biter seg fast og sprer seg. Det gjelder også våre egne samfunn [...] som regjeres av en kompakt majoritet som er velmenende, idealistisk, men i bunn og grunn ønsker å stenge virkeligeheten ute, og gi seg sine drømmer i vold.

-- Hans Rustad

 

 

 

Innledning og motivasjon

Utviklingen av den vestlige verden, og særlig den intellektuelle uredeligheten som preger våre samfunn, kan ikke forstås uten at man trekker inn strømninger som postmodernisme, relativisme og feminisme. Det er rimeligvis umulig å yte så omfattende emner rettferdighet innenfor rammen av ett kapittel, men det ville ha vært høyst utilfredsstillende dersom dette essayet ikke skulle ha noen drøftelse av disse tingene i det hele tatt. Forhåpentlig vil nedenstående tjene som en grei introduksjon til de mest problematiske sidene av nevnte ideologier og tankeretninger, samt gi innspill til videre lesning. Til slutt i dette kapitlet tar jeg med noen betraktninger om ekstremisme og reaksjonæritet.

Postmodernisme og relativisme

Hvordan i all verden har vi klart å havne i en situasjon der den offentlige diskurs om en rekke viktige emner er gjennomsyret av virkelighetsfornektelse og uærlighet? Vel, det er selvsagt en rekke faktorer som har bidratt til denne tragiske utviklingen, men to helt sentrale begreper i den forbindelse er postmodernisme og relativisme.

Med relativisme mener jeg i denne sammenheng ganske enkelt en holdning som avviser at det finnes absolutte sannheter. I sin mest ekstreme form skinner denne holdningen gjennom i utsagn av typen ”min sannhet er like god som din sannhet”. En sak er å innse at vi mennesker er ute av stand til å oppnå 100% sikker kunnskap om noe som helst, noe helt annet er å påstå at absolutte sannheter ganske enkelt ikke eksisterer. Relativisme i denne betydningen av ordet, anser jeg for å være et heller tvilsomt filosofisk standunkt. Det er slikt som dette, gjerne under merkelappen kognitiv relativisme, som kan gi opphav til vrøvl av følgende kaliber: moderne vitenskap er ikke noe annet enn en ’myte’ eller en ’fortelling’ eller en ’sosial konstruksjon’; en forestilling om hvordan ting henger sammen på linje med en masse alternative forestillinger (se f.eks. Flynn 2007, side 151).

Begrepet postmodernisme er noe mer ullent, og tilsvarende vanskelig å gi en presis definisjon av. Forstavelsen post betyr etter, og postmoderne betyr altså det som kommer etter det moderne, og slik sett er postmodernismen en slags reaksjon på det moderne, i denne sammenheng gjerne forstått som en naiv tro på fremskritt og på at vitenskap og rasjonell tekning kan gi oss alle de svarene vi trenger i tilværelsen. Postmodernisme kan kanskje også forstås som en videreføring av forestillingen om at vitenskapelig erkjennelse er mer tentativ eller foreløpig (altså ikke opplest og vedtatt en gang for alle) enn hva en del forskere tidligere har vært villige til å innrømme. Altså, postmodernistene reagerer på det de mener er hovmod og arroganse hos en del vitenskapsfolk som liksom har ”de klare og entydige svarene”. Dette siste er jo prisverdig, for vi trenger alle sammen å nærme oss enhver form for vitenskapelig innsikt med den ydmyke erkjennelse at det hele tiden er mulig at visse aspekter av vår tenkning må revideres i fremtiden.

Men selv om postmodernismen utvilsomt har bidratt til kritisk refleksjon om slike viktige emner, ser det ut til at den i det store og hele har vært destruktiv (jf Flynn 2007, side 172). Her er et lite utdrag fra det manifestet min bror og jeg skrev da vi i februar 2005 lanserte HonestThinking (J.T. Anfindsen & O.J. Anfindsen 2005):

Det filosofiske fundament for HonestThinking står i skarp motsetning til en moderne åndsstrømning som kalles ’postmodernisme’. Postmodernismen er så formløs og ulikeartet at den er nærmest umulig å inneslutte i en streng definisjon. En fellesnevner for det postmoderne er like fullt en eller annen form for relativisme. Relativismen er like gammel som filosofien selv og har alltid stått i motsetning til alt som er filosofisk, på tross av at den intellektuelle brist og dype irrasjonalitet som hefter ved relativismen har vært tydelig identifisert og er blitt rigorøst tilbakevist i hvert fall siden Platons tid (Enhver form for relativisme som er universell vil måtte forutsette sin egen negasjon for å være sann, hvilket er en selvmotsigelse). Fra et filosofisk ståsted sett er relativismen å betrakte som kvakksalveri, og kan avvises som sådan.

Men det finnes et mer omfattende problem knyttet til relativismen slik den fremtrer i postmodernismen, og dette er snarere et sosiologisk enn et filosofisk problem. Dette er at mange mennesker som er uvitende om postmodernismens råtne filosofiske fundament, er blitt forledet (ved miljøpåvirkning, ikke tenkning) til å akseptere trekk ved det postmoderne virkelighetsbilde. For eksempel er det mange mennesker som tror at enhver ideologi, religion eller kultur er like god som enhver annen. Dette er en relativistisk og irrasjonell fordom, men den er så vidt utbredt at den ofte forhindrer konstruktiv kritikk av og debatt om, nettopp, ideologier, religioner og kulturer. Fordommen stammer fra en intellektuell søvndysser som har blitt dosert så lenge og formidlet så sublimt, at mange av dens ofre ikke har den minste anelse om at deres holdninger er basert på relativisme, langt mindre selvsagt hvorfor de engang har slike holdninger. Det uheldige resultatet av denne situasjonen har hatt betydelig innvirkning i offentligheten av den grunn at enkelte viktige opinionsdannere, som i visse fall til og med regnes som intellektuelle, selv er blitt intellektuelt lammet av en eller annen form for relativisme. Det er dette HonestThinking er opprettet for å bekjempe!

Fysikeren og matematikeren Alan Sokal hadde på 1990-tallet sett seg så lei på det intellektuelle forfallet, at han bestemte seg for å demonstrere i praksis at mye av det postmoderne akademikere holdt på med, er ren humbug og en parodi på intellektuelt arbeid. Han fikk ideen til hvordan dette kunne gjøres, etter å ha lest Higher Superstition: The Academic Left and Its Quarrels With Science,[1] en bok fra 1994 av biologen Paul R. Gross og matematikeren Norman Levitt. Denne boken fikk nemlig Sokal til å tro at selv de mest kjente tidsskriftene innenfor den postmoderne sjangeren ville kunne lures til å publisere en artikkel som var fylt med det reneste sludder, bare man passet på å ta med tilstrekkelig mange beundrende henvisninger til de rette forfatterne, samt en solid dose feministisk og sosialistisk tankegods. Han skrev en slik artikkel, full av ”complete nonsense”, og sendte den til den prestisjetunge journalen Social Text, som gikk på limpinnen og publiserte den (det ser da også ut til å være denne brøleren tidsskriftet i ettertid er blitt mest kjent for[2]). Wikipedia gir en meget lesverdig fremstilling av det som i ettertid er blitt kjent som Sokal-affæren.[3]

Det hele ble selvsagt en stor skandale, men redaktøren for Social Text var ikke snauere enn at han mente det først og fremst var Sokal som hadde grunn til å skamme seg, siden han hadde misbrukt den tilliten som skulle ligge innebygd i journalens publiseringsrutiner. Andre har vært inne på det samme, men de fleste vil nok mene at når det er berettiget grunn til mistanke om at en journal eller konferanse har for vane å publisere artikler som ikke oppfyller elementære krav til faglig standard, da er det legitimt å avsløre dette ved hjelp av denne typen provokasjoner. Boken Fashionable Nonsense: Postmodern Intellectuals' Abuse of Science (Sokal & Bricmont 1998), gir drøyt 250 sider rystende dokumentasjon på tilstanden innen deler av akademia, og fikk tildels strålende kritikker i en rekke aviser og tidsskrifter (samt, selvfølgelig, tildels svært så opphissede motangrep); den regnes av mange som en klassiker.[4] Dette er obligatorisk lesning for den som ønsker å forstå hvilken destruktiv innflytelse postmodernisme har hatt på det intellektuelle klimaet i Vesten. Et godt sted å begynne kan være Richard Dawkins’ anmeldelse (også den en klassiker) av Sokal og Bricmonts bok; denne anmeldelsen er forøvrig noe i nærheten av hysterisk morsom (Dawkins 1998, sammelign gjerne med Dawkins 1985). Det finnes svært mange artikler og kommentarer til denne boken på nettet (se f.eks. Harter 1998, Steinberg 2000, P. Taylor 2001).[5]

Og hvilke fagområder er blitt hardest rammet av postmodernismesyndromet? Tja, det gjelder vel de fleste humaniora-fagene i større eller mindre grad, men særlig fag som har med kjønnsproblematikk eller multikulturalisme å gjøre.

 

 

 

[...]

<Du må kjøpe Selvmordsparadigmet for å lese dette kapitlet i sin helhet>

[...]

 

 

Reaksjonæritet

Som allerede nevnt i konteksten av feminisme, er det noen som ønsker å stemple meg som reaksjonær. Og det kan jeg altså leve med, for jeg er tilbøyelig til å mene at dette begrepet bør frigjøres fra sin nåværende tvangstrøye som marxistisk skjellsord, og at vi heller bør vektlegge ordets egentlige betydning. Når man tenker på hvilken virkelighetsflukt som ligger innbakt i dette at naturgitte kategorier som vekker anstøt blir avskrevet som ’sosial konstruksjoner’, med dertil hørende politisk villmannskjøring som resultat, da sier det seg selv at det før eller siden må komme en viss reaksjon på det hele. Norge, Europa og resten av Vesten trenger en ’reaksjonær’ folkebevegelse som kan ta oss tilbake til en samfunnsform som er bærekraftig.

Konklusjon

Slik jeg ser det, er (den kulturelle) marxismen den viktigste, bakenforliggende enkeltårsak når man skal forstå hvordan tankeretninger som relativisme, postmodernisme og feminisme har kunnet skaffe seg stor innflytelse over samfunnsutviklingen. De samfunnsmessige skadevirkningene av dette har vært store, og vil forfølge oss lenge.

 

 

Tilbake til Selvmordsparadigmets innholdsfortegnelse.

 



[1] Se en.wikipedia.org/wiki/Higher_Superstition:_The_Academic_Left_and_Its_Quarrels_With_Science.

[2] Se en.wikipedia.org/wiki/Social_Text.

[3] Se en.wikipedia.org/wiki/Sokal_affair.

[4] Utdrag finnes her: human-nature.com/reason/books/sokal-bricmont.html.

[5] Mange nyttige lenker finnes her: www.physics.nyu.edu/faculty/sokal/.