Tilbake til Selvmordsparadigmets innholdsfortegnelse.

 

 

Kap 6: Vesten og islam (utdrag)

 

Nu har muslimerna blivit så starka i Europa att vi inte behöver media längre. Islams makt växer med en enorm kraft, det går inte att stoppa. Det finns ingen som står emot. Den liberala värdegrunden i Sverige är förfallen, Svenska kyrkan är en döende organisation, precis som hela Europas civilisation. Israel håller på att kollapsa och USA är ett sjunkande skepp.

-- Mohamed Omar

 

Islam vil komme tilbake til Europa som seierherre.

-- Yusuf al-Qaradawi

 

Ytringsfriheten må vernes om, men den må defineres slik at den ikke utvannes. Saumfarende og direkte islamkritikk må fortsatt hilses velkommen som en elementær del av den norske ytringsfriheten.

-- Mohammad Usman Rana

 

 

Innledning og motivasjon

Debatter om innvandring og integrasjon har en tendens til å bli debatter om muslimer og islam. Jeg har etter hvert kommet til at det er noe skjevt og usunt over dette, for Vestens problemer har årsaker som stikker dypere enn våre ulikheter i forhold til islam. Dessverre har jeg inntrykk av at noen av de problemene vi opplever i tilknytning til innvandring, blir projisert over på muslimer. Det kan være flere årsaker til dette, men jeg tror en av de viktigste er at islam har fungert som et slags substitutt for rase/etnisitet. Andre skribenter har vært inne på det samme, men da gjerne med et annet ideologisk utgangpunkt. Mitt poeng er ikke å si at all kritikk mot islam eller muslimer har vært forfeilet eller ubegrunnet. Tvert imot er jeg av den oppfatning at slik debatt er helt nødvendig i et sunt og levende demokrati (jf Åmås 2007, side 167 – 187). Samtidig tror jeg de sterke tabuene knyttet til å drøfte genetisk betingede forskjeller mellom mennsker, samt biologisk slektskap som grunnlag for identitet og tilhørighet, har ført til at en del debatter som burde ha handlet om nevnte forhold, har endt opp med å bruke muslimer som substitutt. Det har vært ’lov’ å kritisere islam, men det har vært ’forbudt’ å drøfte betydningen av rase og etnisitet. Dette har vært uheldig.

Når det er sagt ønsker jeg ikke å underslå at møtet mellom Vesten og islam er noe av det mest epokegjørende som skjer for tiden, og dessverre ser vi også på dette området at ubehagelige sannheter feies under teppet når det ikke passer med politiske korrekte målsetninger for samfunnsutviklingen. Nedenfor finnes en del refleksjoner jeg har gjort meg, og disse bygger delvis på egne opplevelser og erfaringer.

 

 

[...]

<Du må kjøpe Selvmordsparadigmet for å lese dette kapitlet i sin helhet>

[...]

 

 

Dialog

Det dialogarbeidet som kanskje særlig professor Oddbjørn Leirvik,[1] UiO, har vært en eksponent for her i landet, har utvilsomt hatt sin verdi.[2] Jeg tror dette arbeidet er noe av grunnen til at klimaet mellom muslimer og ikke-muslimer er såpass godt som det faktisk er i Norge, og jeg har ingen problemer med å gi min tilslutning til mye av det kapellan Sunniva Gylver skriver i artikkelen Dialog gir innsikt, og synes særlig følgende betraktninger fra hennes side er interessante (2009):

Min erfaring er en helt annen enn dialogkritikernes, som hevder at dialog er preget av snillisme, naivitet og konfliktfrykt fra de kristnes side. Det er ikke sant at vi ikke snakker om de vanskelige og kontroversielle sakene. Men skal vi kritisere hverandres tradisjon, må vi bli kjent. Vi må ville hverandre vel, kritisere på en konstruktiv måte, og vise hverandre tillit og respekt.

Riktignok har jeg en aldri så liten mistanke om at mange kristne ledere faktisk har opptrådd med en viss unnfallenhet og feighet i sin dialog med islam,[3] men jeg er altså helt enig med Gylver i de prinsippene hun skisserer i sin artikkel. Særlig er de to siste setningene i ovenstående avsnitt helt etter mitt hjerte. Forøvrig noterer jeg med interesse at hun også forsvarer dem som har en annen rolle enn bare å gå i dialog (Gylver 2009):

Kan vi akseptere at vi har ulike roller i debatten – noen mer på barrikadene, andre i dialogens forsøk på langsom gjensidig bevegelse?

Dersom dialogkritikerne kan ta til seg det Gylver skriver i det første sitatet, og dialogfolkene kan ta til seg det hun skriver i det andre; dersom vi skjønner at vi trenger ærlig og ydmyk dialog i tillegg til kritikk av, konfrontasjon med og krav til dem som ønsker å bli en del av samfunnet vårt, da vil vi ha kommet et viktig skritt videre.

Oppsummering og konklusjoner

Møtet mellom Vesten og islam gir opphav til betydelige utfordringer. Leserne bes merke seg hva Abdul Aziz Ahmed skriver om dette:[4]

Jeg er helt enig i at det er en tåpelig idé å tro at islam og vestlig kultur ganske enkelt kan smelte sammen. Det vil ikke bli noen reell bevegelse i retning av fredelig sameksistens med mindre man anerkjenner begges respektive røtter og essensielle kjennetegn. Respekt for det kulturelle perspektivet er et godt utgangspunkt for samarbeid og gjensidig forståelse.

Skal vi lykkes med samarbeid og gjensidig forståelse, må vi respektere hverandres ulikheter. Dessverre har vi holdt oss med en forkvaklet ideologi som gjør dette vanskelig (jf Bynum 2007).

 

 

Tilbake til Selvmordsparadigmets innholdsfortegnelse.



[1] Se folk.uio.no/leirvik/.

[2] Jeg synes likevel at han i debatt mot daværende generalsekretær i Human-Etisk Forbund, Lars Gule (Leirvik 2003a-b, 2004; Gule 2003, 2004a-b), beveget seg farlig nær å sette politisk korrekthet over faktisk korrekthet (se særlig siste avsnitt i Leirvik 2003a).

[3] En slik feighet er i så fall helt i tråd med det kvasireligiøse dogmet om at europeere må gjøre så grundig soning for sine forfedres synder fra kolonitid og slaveri at de knapt kan tillate seg å kritisere ikke-europeere (jf Kern 2007).

[4] Personlig epost-korrespondanse 14.02.2009.