Tilbake til Selvmordsparadigmets innholdsfortegnelse.

 

 

 

Kap 3: Menneskelig biodiversitet (utdrag)

 

 

 

 

Those who subscribe to the opinion that there are no human races are obviously ignorant of modern biology.

-- Ernst Mayr

 

 

Det er et gledelig faktum at menneskenaturen ikke regnes som en del av vår kultur.

-- Nils-Fredrik Nielsen

 

 

 

Innledning og motivasjon

Få ting er mer tabu innenfor rammene av etterkrigsparadigmet enn det som har med rase og etnisitet å gjøre. Problemet er at vi i det lange løp ikke har mulighet til å komme unna denne typen spørsmål, så det er like godt å hoppe i det, først som sist. Dette kapitlet tar for seg intellektuell uredelighet knyttet til menneskelig biodiversitet generelt.

Årsaker til biodiversitet

La oss begynne med noe av det mest fundamentale her: Hva er årsaken til den fysiske og mentale variasjon, eller biodiversitet som det gjerne kalles, som finnes innenfor menneskearten? Vel, det finnes flere mulige hypoteser som kan fremsettes om dette, og de kan deles inn i to grupper, nemlig naturlige og overnaturlige. Enten er det naturlige prosesser som har gitt ophav til den menneskelige variasjonen, eller så ligger det overnaturlige inngrep bak. Med andre ord, menneskelig biodiversitet skyldes enten Gud eller evolusjonen. Merk forøvrig at jeg her ikke refererer til et spesifikt gudsbilde, men bare til en generell teistisk (alternativt deistisk) forestilling om en skaper som er ansvarlig for universets eksistens.

På dette området er det dessverre en del misforståelser ute og går, som følgende lille anekdote illustrerer. For noen år siden hadde en person sendt inn et spørsmål om sjalusi til samlivsspalten i Vårt Land, og rådgiverne svarte at fenomenet sannsynligvis var en biologisk tilpasning. Folk som hadde gener som kodet for et rimelig nivå av sjalusi, ville i gjennomsnitt få flere barn enn de som hadde for mye eller for lite av dette. Altså ville de genene som gir opphav til passe mye sjalusi, opptre med høy frekvens i kommende generasjoner. Dette avstedkom et innlegg fra en opprørt leser som ville ha seg frabedt at man trakk evolusjonære resonnementer inn i samlivsspalten i en kristelig avis. Mennesket var ikke et resultat av tilfeldig evolusjon, hevdet han, men skapt i Guds bilde, med de anlegg og tilbøyeligheter Gud hadde gitt oss (formodentlig modifisert av syndefallet).

Det kom, så langt jeg kunne se, ingen motinnlegg i saken. Det var jo trist, for innsenderens kritikk baserer seg på en fundamental misforståelse. Enten Gud eksisterer eller ikke; enten Han har skapt oss (via evolusjon eller ved spesiell skapelse) eller vi er et resultat av blind evolusjon (jf Dawkins 1986), så er innsenderens resonnement ugyldig. Hvorfor det? Fordi evolusjon ikke er noe som skjedde i førhistorisk tid, men er noe som skjer hele tiden. Og fordi evolusjonære endringer ikke nødvendigvis trenger lang tid for å komme på plass (Cochran & Harpending 2009).

Har du noen gang hørt om folk som benekter at et barn får sine arveanlegg fra foreldrene? Nei, det har du sannsynligvis ikke, for det ville ha vært omtrent like bort i staur og vegger tåpelig som å benekte at jorden er rund. Men det betyr, enten vi liker det eller ikke, at biologisk evolusjon er i aksjon hver eneste gang et menneske fødes. Arveanleggene fra foreldrene kombineres og utsettes for små justeringer (mutasjoner), og hvert eneste menneske som fødes er unikt. Det er nettopp disse kjennsgjerningene som gjør at kreasjonister (dvs folk som i det store og hele avviser evolusjonsteorien; jf Kitcher 1982) er raske med å påpeke at de ikke har noen problemer med å akseptere mikro-evolusjon, det vil si evolusjon innen en art eller en gruppe nært beslektede arter. Det er makro-evolusjon, gjerne omtalt som utviklingen fra amøbe til menneske, kreasjonistene avviser (mange evolusjonister vil rimeligvis hevde at det ikke er noe fundamentalt skille mellom mikro- og makroevolusjon, og at de to fenomenene glir over i hverandre; jf Wilkins 1997). Samlivsrådgivernes argument i Vårt Land har altså gyldighet enten man aksepterer evolusjonsteorien eller ikke, og det samme gjelder de resonnementene om menneskelig biodiversitet som kommer nedenfor.

En person som avviser evolusjonære forklaringer, og som altså mener at mennesket er et resultat av spesiell skapelse, må gjøre et valg mellom følgende alternative forklaringer på hvorfor det finnes forskjeller mellom folkeslag:

Ovenstående dekker de viktigste alternativene som er aktuelle dersom man ønsker å benytte overnaturlige forklaringer på hvorfor menneskeheten ser ut som den gjør. Den som derimot holder seg til evolusjonære forklaringer, vil ganske enkelt si at menneskelig biodiversitet er et resultat av naturlige prosesser.

Om noen synes denne diskusjonen virker søkt, vil jeg anbefale at man leser kapittel 2 av Gould (1981), og da særlig det delkapitlet som heter Preevolutionary styles of scientific racism: monogenism and polygenism (side 71 ff). Se også (Skorgen 2002, sidene 112, 129, 133, 134, 174). Saken er nemlig den at en del mennesker har fått det for seg at det å være motstander av rasisme tilsier at man bør holde seg unna evolusjonære forklaringer på hvorfor vi mennesker er som vi er. Dette er imidlertid nokså fåfengt, for de ikke-evolusjonære alternativene gir, som Gould dokumenterer og som Skorgen er innom en rekke ganger, minst like godt grunnlag for rasisme. Selvsagt er det ikke slik at vi kan velge og vrake i forklaringsmodeller ettersom hva som passer best med våre moralske og politiske preferanser; verden er som den er uavhengig av hva vi måtte håpe eller mene. Jeg tar likevel med denne lille drøftelsen av religiøse forklaringsalternativer fordi jeg har respekt for at både muslimer, kristne og andre av religiøse årsaker finner det vanskelig å akseptere evolusjonsteorien. Samtidig anbefaler jeg slike folk å lese noe av litteraturen som finnes på dette området (f.eks. Kitcher 1982; Ruse 1982; Arnhart 2005, side 93 – 111; Collins 2006; Skarsaune 2008). Likevel er det viktig å understreke at også disse leserne vil kunne følge de fleste evolusjonære resonnementene som benyttes i dette essayet, siden de stort sett begrenser seg til å drøfte menneskelig mikro-evolusjon.

For hva er det det hele koker ned til når vi ser på ovenstående muligheter? Jo, på den ene siden finnes det visse forklaringer som er så sære og spesielle at kun de færreste har hørt om dem. På den annen side finnes det to forklaringer som gir samme resultat når problemstillinger knyttet til raser og etniske grupper skal vurderes, nemlig følgende:

La oss likevel ta med en liten digresjon her. Det finnes en såkalt multiregional hypotese for menneskets utvikling. Denne hevder at minst fire populasjoner av Homo erectus (i henholdsvis Afrika, Europa, Asia og Indonesia/Australia) i parallell har utviklet seg til Homo sapiens (moderne mennesker). Noen hevder at denne hypotesen er fullstendig diskreditert (se Stamos 2008, side 134-135; jf Rushton 1995, side 217 – 233), mens Wikipedia-artikkelen om Multiregional hypothesis forteller at noen forskere, på bakgrunn av både fossilt og genetisk bevismateriale, fortsatt har tro på at dette kan være den beste forklaringen. Jeg nevner disse tingene for ordens skyld, fordi noen kanskje vil hevde at vi strengt tatt ikke lenger kun har med mikro-evolusjon å gjøre i denne sammenheng, gitt de betydelige endringene som har funnet sted fra H. erectus til H. sapiens. Slike nyanser ser imidlertid ikke ut til å bety stort for herværende diskusjon. Slutt på digresjon.

De aller, aller fleste, både kreasjonister og evolusjonister, er altså enige om at menneskelig biodiversitet skyldes naturlige prosesser (dette understrekes forøvrig av UNESCO 1950). Det store spørsmålet blir da hva dette betyr i praksis. Hvor stor variasjon kan disse prosessene ha introdusert i det menneskelige genom i løpet av de siste femti tusen år eller så, og hvilke konsekvenser har dette for våre samfunn i dag?

Svaret er at dette er det ingen som vet helt sikkert. Mer forskning er nødvendig før vi kan avgjøre hvor omfattende forskjeller evolusjonen har utstyrt oss med. Bortsett fra tilhengerne av etterkrigsparadigmet, da. De trenger ikke vente på forskningsresultatene. De bare vet med seg selv at forskjellene er ubetydelige og kun har å gjøre med ytre kjennetegn som hårtype, pigmentering av huden og litt til. Forskjellene er kun skin deep, som engelsktalende etterkrigsparadigmatikere liker å påstå.

Grunnen til at etterkrigsparadigmatikerne ikke trenger å vente på fakta om hvordan det forholder seg med disse tingene, er at man mener at sannheten i denne typen spørsmål må underordnes et viktigere prinsipp, nemlig det å skape en bedre verden, en verden som er fri for rasisme. Denne holdningen illustreres ganske godt av Anders Heger sin kommentarartikkel Det menneskelige racet, i Dagsavisen 30.03.2008 (bakgrunnen er forøvrig rasedebatten i Aftenposten og enkelte andre aviser de foregående ukene, samt tragedien der Ali Farah ble etterlatt av ambulansepersonell i Sofienbergparken). De avsluttende avsnittene i Hegers artikkel lyder som følger:

Det er folk der ute nå, vanlige samfunnsdebattanter, som i fullt alvor vil ha tilbake betegnelsen menneskerase, som om det var noe vi trengte, som om det var et ord og et fenomen som var nødvendig i samfunnsdebattens begrepsarsenal, for å forklare hvordan verden ser ut.

Tanken om rasene har vi, med en kollektiv kraftanstrengelse, jaget og fordrevet fra anstendighetens vokabular, vi har sparket den dit den hører hjemme. Ikke til historiens søppeldynge, men til dens skrekk-kabinett, der den står utstilt ved siden av tesen om den evige jøde, heksesabbatene og de underjordiskes plasseringer av «byttinger» blant menneskespedbarn.

Jeg har sett, i en artikkel signert av en av landets få vitenskapsjournalister, at dette er en unnvikende holdning, en feig fornekting og manglende vilje til å ta inn over seg naturvitenskapelige fakta. Enhver treåring kan nemlig se at det er synlige forskjeller på oss. Så hvorfor skulle det ikke også finnes usynlige? Det er godt sagt. Under forutsetning av at vi stanser på treårsstadiet. Enhver femtenåring har tenkt en tanke til. Nemlig: OK – la oss for diskusjonens skyld forutsette at det faktisk er forskjeller. La oss tenke oss at det skaffes forskningsmessig belegg for at kinesere er mer intelligente, jøder er mer økonomiske og hvite mer voldelige enn andre. Si én konsekvens en slik innsikt skulle gi? En konsekvens som ikke gir oss gåsehud? Raseforskning er dr. Mengeles gebet, og det bringer like nyttige resultater som hans.

Rasismen som fenomen, tanken om at visse hudfarger og fysiske kjennetegn er koblet til legning, sinnelag, intelligens eller egenskaper, kan brukes til én og bare én ting: Å berede grunnen for systematisk undertrykkelse. Når forskere og samfunnsdebattanter nå tar skritt i retning av å se «fordomsfritt» på begrepet, er det først og fremst en demonstrasjon av historisk kunnskapsløshet.

Ali ble rammet av fordommer som finnes – rasisme – mot fenomener som ikke finnes, nemlig raser. Verre er det ikke.

Her er Heger på linje med Skirbekk (1999, side 345 ff), som gjør det klart at det ikke primært var vitenskapelige, men politiske, vurderinger som lå til grunn for at man i sin tid vedtok at raseforskjellene var ubetydelige. Forskning på og forståelse av raseforskjeller er i Hegers verden like uønsket som dr. Mengeles hensynsløse eksperimenter på hjelpeløse fanger i Auschwitz-Birkenau. Det er ikke vanskelig å forstå at verden var i sjokk de første etterkrigsårene ettersom stadig mer av nazistenes vanvidd ble avdekket og dokumentert. Og det er selvsagt heller ikke vanskelig å forstå at man ønsket å skape så sterke sperrer som mulig mot at noe slikt skulle gjenta seg. Men det er ikke enkelt å forstå hvordan noen kan mene at ignoranse, eller i verste fall reinspikka virkelighetsfornektelse, skal kunne gjøre verden til et bedre sted. Det man sier er jo egentlig at man vil forsøke å lyve virkeligheten til det bedre – et prosjekt ingen hittil har lykkes med, så vidt jeg vet.

Men kun å henvise til politiske/moralske argumenter for at raser ikke finnes oppleves tydeligvis som nokså lite tilfredsstillende når det virkelig kommer til stykket, så det er slett ikke uvanlig å støte på en del mer eller mindre vitenskapelige argumenter som skal overbevise oss om at dette med raseproblematikk er noe man ikke trenger å bry seg om. De viktigste argumentene ser ut til å være følgende:

 

[...]

<Du må kjøpe Selvmordsparadigmet for å lese dette kapitlet i sin helhet>

[...]

 

Oppsummering og konklusjon

Biodiversitet er et sentralt trekk ved menneskeheten. Jo før vi klarer forholde oss til virkeligheten på en sannferdig og konstruktiv måte, jo mer kan den antirasistiske ideologiens skadevirkninger på samfunnet begrenses.

 

 

Tilbake til Selvmordsparadigmets innholdsfortegnelse.

 



[1] Navnene Adam og Eva henviser i dette essayet ikke nødvendigvis til Bibelens skapelsesberetning, men brukes som en generisk referanse til de første menneskene.