Tilbake til Selvmordsparadigmets innholdsfortegnelse.

 

 

Kap 1: Innledning

 

 

Civilizations die from suicide, not by murder.

-- Arnold J. Toynbee

 

Det vestlige demokratiet er bankerott.

-- Giorgio Agamben

 

Politisk korrekthet er en lightversjon av kommunistpropaganda. Gjennom mine studier av kommunistiske samfunn kom jeg til den konklusjonen at hensikten med kommunistisk propaganda ikke var å overtale eller å informere, men å ydmyke. Dess mindre den hadde med virkeligheten å gjøre, dess bedre var det. Når folk tvinges til å holde munn selv om de blir fortalt de mest åpenbare løgner, eller – enda verre – når de tvinges til selv å gjenta disse løgnene, mister de enhver respekt for ærlighet. Å gi sitt samtykke til åpenbare løgner er å samarbeide med ondskap, og derfor på et vis selv å bli ond. Ens evne til å stå imot hva det nå måtte være, blir dermed undergravd eller ødelagt. Et samfunn av kastrerte løgnere er lett å kontrollere. Jeg tror at dersom du gransker politisk korrekthet, vil du finne at den har samme effekt, og er ment å skulle ha det.

-- Theodore Dalrymple

 

 

Dette er et radikalt essay – i den egentlige betydningen av ordet.[1] Det er skrevet ut fra en overbevisning om at den vestlige verden har viklet seg inn i alvorlige problemer, og at det vil være nødvendig å gå til roten av disse problemene dersom vi skal komme oss på rett kjøl igjen. Og utfordringene har mindre med ytre fiender enn med indre oppløsning å gjøre. Som den britiske historikeren Arnold J. Toynbee[2] sier i det fyndordet som er sitert ovenfor, så pleier ikke sivilisasjoner å bli drept. Derimot begår de gjerne selvmord. Og den vestlige sivilisasjon ser altså ut til å ha satt seg fore å bli det neste eksempelet som skal bekrefte denne tesen.

Tar jeg ikke mye feil, vil mange av mine lesere ha ganske så forutinntatte synspunkter på noen av de emnene dette essayet drøfter. Riktignok har jeg ofte fått høre at de fleste nordmenn, i likhet med meg, er betenkt over den generelle utviklingen i samfunnet. Man ser med uro på at ikke-vestlige befolkningsgrupper vokser raskere enn vi klarer å integrere dem, og at (ulike varianter av) islamisme har vind i seilene. Mange ser i det hele tatt med uro på hvordan etterkrigstidens mest grandiose samfunnsreform, det multikulturelle prosjektet, utvikler seg. Likevel ser jeg ikke bort fra at mange lesere i første omgang vil steile overfor noe av det stoffet som blir presentert i denne boken, særlig det som har med genetisk betingede forskjeller mellom folkgrupper å gjøre.

I håp om å forhindre at folk går i vranglås med en gang, vil jeg ta leserne med på en drøftelse av noen bakenforliggende problemstillinger.

Korrekthet

Jeg er helt enig med dem som påpeker at det er en uting når venstresidens ulike hjertesaker enkelt og greit blir avfeid som ’politisk korrekte’. Selvsagt er det for eksempel helt legitimt å argumentere for en mer liberal innvandringspolitikk med tilhørende multikulturell samfunnsform, for den som har tro på det. Når noen bare avfeier dette som politisk korrekthet, er det omtrent like lite konstruktivt som når argumenter til fordel for ulike lands rett til å føre en stram innvandrings- og integreringspolitikk automatisk stemples som rasisme, fascisme eller nazisme.

La meg derfor understreke at min bruk av begrepet politisk korrekthet, ikke minst i bokens undertittel, sikter mot noe helt annet enn synspunkter jeg selv er uenig i. Mitt poeng med å trekke inn dette noen ganger misbrukte begrepet, er å rette søkelyset mot en destruktiv og uærlig tenkemåte, som jeg mener det er viktig å ta et oppgjør med.

Mange reagerte med avsky og moralsk fordømmelse mot sveitserne som i november 2009, gjennom en folkeavstemning, vedtok å forby muslimene i landet å bygge minareter i tilknytning til sine moskéer. Samtidig har man i årevis valgt å tie stille om den diskriminering, samt de omfattende og godt dokumenterte overgrepene, som finner sted mot kristne i en rekke muslimske land (jf Kvalbein 2009, Pew Forum 2009, Wahab 2010). Dette en form for dobbeltmoral. Den som tenker litt etter, vil kunne finne mange andre eksempler på lignende dobbeltmoral, og fellesnevneren vil ofte vise seg å være at man forsøker å anlegge den undertryktes eller underprivilegertes perspektiv, alternativt at man automatisk og uten nærmere vurdering av sakens pro et contra, insisterer på å ta parti for (den man har funnet ut at bør tildeles den privilegert posisjon som følger med det å bli omtalt som) den svake part. Og siden muslimer av dagens vestlige elite er blitt tildelt rollen som undertrykte, mens kristne ikke er det, er man veldig opptatt av førstnevntes rettigheter, mens det ikke er så farlig med de andre.

Denne måten å tenke på gjelder selvsagt mye mer enn bare muslimer versus kristne, og har ikke minst sine røtter i Det Kommunistiske Manifest (Marx & Engels 1848), der både verdenshistorien og datidens samfunn tolkes i lys av begrepsparet ’undertrykker’ og ’undertrykt’ (oppressor and oppressed). Opprinnelig var man først og fremst opptatt av økonomiske og klassemessige forskjeller i samfunnet, men etter hvert har dette blitt utvidet til også å gjelde så å si alle systematiske forskjeller i verden, særlig i saker som gjelder familieforhold og kjønnsrollemønstre, samt kulturelle, religiøse, etniske og rasemessige forskjeller. Et slikt utvidet perspektiv, som gjerne knyttes til kritikk av vestlig kultur og vestlige samfunn, går under samlebetegnelsen kulturell marxisme.[3]

I en slik sammenheng blir det viktig å klargjøre hva vi mener med korrekthet, og hvilke kriterier vi legger til grunn når vi skal avgjøre om utsagn/påstander er korrekte eller ikke. Den allmennmenneskelige og klassiske oppfatningen er at kun utsagn som stemmer med virkeligheten, og som altså er (så) sanne (som mulig), er å betrakte som korrekte. De fleste mennesker i de fleste kulturer har en intuisjon om at dette er fornuftig,[4] og i den vestlige verden har denne måten å tenke på blitt satt i system og gitt opphav til det som med et generelt begrep kalles vitenskapelig metode (mer om det senere). Og denne allmenne tendensen til å si at det som harmonerer med virkeligheten, er det som fortjener å bli betraktet som sant og rett, har dannet grunnlaget for at vi i løpet av de siste århundrene er blitt i stand til å formulerer mer eksakte kriterier for når noe kan betegnes som vitenskapelig korrekt eller ikke.[5]

Denne hevdvunne måten å betrakte verden på, er imidlertid blitt utfordret av marxismen. Marxister tar i praksis til orde for at man skal ha et mer fleksibelt forhold til sannhet. De er gjerne av den oppfatning at vitenskapelighet og rasjonell tenkning gir opphav til et kaldt og kynisk samfunn (preget f.eks. av det de kaller biologisme), og at man derfor ikke kan nøye seg med å avgjøre om utsagn er faktisk korrekte eller ikke, men at man også må ta stilling til om de er politisk korrekte, i den betydning at de fremmer de ’riktige’ holdninger og synspunkter. Resultatet er at kun utsagn som har en virkning som harmonerer med marxismens politiske og samfunnsmessige visjoner,[6] er å betrakte som korrekte, og derfor akseptable.[7] Som filosofen Nina Karin Monsen så treffende uttrykker det (2010):[8]

Det politisk korrekte krever ikke noen begrunnelse, det krever bare makt.

Det viser seg at marxistisk tankegang (som altså handler om hele tiden å anlegge den undertryktes perspektiv) i ytterste konsekvens fører til at utsagn ikke bare blir bedømt med tanke på om de er sanne, men også med tanke på hvilken politisk eller samfunnsmessig virkning de kan komme til å få. Det er derfor uttrykket politisk korrekt er såpass treffende at vi bør fortsette å bruke det så lenge samfunnsdebatten forpestes av folk som ikke anerkjenner sannhet som den viktigste målestokken for å skille mellom korrekte og ukorrekte utsagn. La oss se litt nærmere på disse tingene.

Dersom man holder visse typer ubehagelige erkjennelser skjult av hensyn til noen som har fått tildelt den opphøyde betegnelsen ’undertrykt’, da er dette kulturell marxisme i praksis. Folk som for eksempel mener det er forkastelig å forske på intelligensmessige forskjeller mellom menneskelige populasjoner (siden dette jo kunne komme til å dokumentere at vi nok dessverre ikke er helt like), tenker egentlig på en marxistisk måte. Når noen helst ikke vil snakke om dette at visse innvandrergrupper i Europa gjør opprør mot de samfunnene som har vist dem gjestfrihet og tatt imot dem,[9] så er det formodentlig fordi man mener at svake og underprivilegerte grupper bør skjermes for kritikk, og/eller at man ikke ønsker å gi næring til fremmedfrykt. Tankegangen bak dette er egentlig marxistisk, og det som skjer er at man undertrykker sannheten for å hjelpe den undertrykte.

Et viktig prinsipp for den som vil være politisk korrekt er altså at man må unngå å gi uttrykk for synspunkter som kan virke krenkende, sårende, stigmatiserende eller tilsvarende for den ene eller andre ’utsatte’ gruppen (kvinner, innvandrere eller hvem det nå måtte være). Dette betyr at selv en nøktern og sannferdig beskrivelse av ett eller annet, kan bli stemplet som politisk ukorrekt, og dermed altså uønsket og uakseptabelt. Denne holdningen fører til forstillelse, bortforklaringer, utenomsnakk, svada, tåkprat, bullshit og skjønnmaling av virkeligheten (Lillebø 2009a). La oss se på noen få eksempler som viser at dette ikke bare er en stråmann[10] jeg konstruerer for å ramme mine meningsmotstandere.

I mars og april 2010 viste Nrk tv-serien Hjernevask, som dokumenterte at en rekke norske samfunnsforskere i liten eller ingen grad trekker inn biologiske/genetiske forklaringer når fenomener av sentral betydning for samfunnsutviklingen skal forstås og forklares. Debatten dette ga opphav til, viste med all ønskelig tydelighet at politisk korrekte tankemønstre har satt seg hardt fast mange steder. Diverse personer ymtet frempå om at historien viser at det er farlig å vektlegge genetiske forklaringer på dette eller hint. Javel, det har de sikkert rett i. Men hva i all verden er det som får de aktuelle kommentatorene til å tro at det er noe mindre farlig å servere forklaringer som i beste fall bare er delsannheter? Mener de på ramme alvor at problemene blir borte dersom vi lar være å snakke om dem?

Ikke alle nøyer seg med å fortie ubehagelige sannheter; noen tyr faktisk til blanke løgner i håp om å bidra til å skape en bedre og mer rettferdig verden. Også dette er marxisme i praksis. Når verdenskjente venstreintellektuelle som for eksempel Stephen Jay Gould, Richard Lewontin, Steven Rose og Leon Kamin systematisk og over lang tid snakker usant om genetisk betingede forskjeller mellom folkegrupper,[14] viser de at marxistisk tankegods har fått påvirke deres vitenskapelige standpunkter (Sesardic 2009). Gould, Lewontin, Rose og Kamin er notorisk beryktet for å la ideologi veie tyngre enn vitenskapelig sannhet og etterrettelighet, noe vi skal komme tilbake til. Disse forskerne har/hadde ikke bare et mer eller mindre marxistisk syn på politiske spørsmål, men er/var også stjerneeksempler på kulturelle marxister.

Altså:

Som dette essayet vil gi mange eksempler på, er hele den vestlige verden gjennomsyret av politisk korrekthet (PK). Men et samfunn som hele tiden insisterer på å skyve sitt eget perspektiv til side til fordel for noen andres perspektiv, er ikke bærekraftig. Det er vel og bra at man ikke er seg selv nok, og visst er det viktig med et globalt og solidarisk perspektiv på saker og ting; jeg ønsker på ingen måte å underslå akkurat dette. Men når en sivilisajon eller kultur trekker dette så langt at det hele til slutt blir selvutslettende, da vil den aktuelle sivilisajonen eller kulturen, med logisk nødvendighet, etter hvert bli erstattet av en sivilisasjon eller kultur som har den nødvendige vilje til å overleve og videreføre sine verdier til kommende generasjoner.

Min påstand er altså at den vestlige verden nå er i full gang med å grave sin egen grav. Den politikken vi fører mangler både rimelighet, balanse og en fornuftig avveining av kryssende hensyn. Med vårt inderlige ønske om å skape en bedre verden, samt alle våre gode forsetter, er vi i ferd med brolegge veien til helvete. Nazismen var basert på et morderparadigme, mens dens kulturelle marxismen har gitt opphav til et selvmordsparadigme. Marxismen avgikk alldeles ikke ved døden da Berlinmuren falt i 1989, men lever videre i beste velgående i delvis kamuflert utgave, særlig slik den viser seg gjennom multikulturalisme og antirasisme. Marxismen har, gjennom sine mange varianter og avskygninger, gitt opphav til ufattelige mengder ødeleggelse, død og lidelse for svært mange millioner mennesker gjennom store deler av det 20. århundre. Takket være den kulturelle marxismen er det per i dag et åpent spørsmål om ikke det 21. århundre kan komme til å bli enda verre.[15]

Sosialdarwinisme

Et sentralt virkemiddel når politisk korrekthet skal rettferdiggjøres, er påstanden om at alternativet nødvendigvis vil måtte bli sosialdarwinisme. For eksempel hadde biologen Markus Lindholm, i anledning Darwin-jubileet, et innlegg på trykk i Aftenposten der han på det sterkeste advarsler mot dette. Her er noen utdrag (Lindholm 2009a):

Det sosialdarwinistiske prosjektet bidro frem til 1945 i stadig nye variasjoner til krig, folkemord og sosiale katastrofer. Vi har mye å takke Charles Darwin for. Seleksjonsteorien la grunnen for dagens biologi, og den bidro til å frigjøre samtiden fra kirkemaktens hegemoni. Men den som tror at jubilanten forsto noe særlig av samfunn og mennesker (Aftenposten 8. januar) er på ville veier. Tvert om fikk Darwins samfunnssyn dramatiske konsekvenser for hele Europa. Hans eneste større arbeid om emnet er The Descent of Man fra 1871. Boken er ikke bare en rasestudie etter premisser som heldigvis hører fortiden til, og forfekter [sic] et kvinnesyn man i dag bare må le av. I sentrum står oppfatningen at kamp, utslettelse og krig mellom individer, raser og folkegrupper er drivkraften i menneskenes evolusjon. [...]

Darwins samfunnssyn reflekteres også i hans private korrespondanse: De mer siviliserte, såkalte kaukasiske raser har banket tyrkerne sønder og sammen i kampen for tilværelsen. Og vender vi blikket mot verden i en nær fremtid – hvilket endeløst antall av lavere raser vil ikke da være blitt utryddet av høyere, siviliserte raser over hele jorden. Darwin anser altså folkemord som en viktig motor i menneskets evolusjon. [...]

På slutten av boken oppsummerer han: I likhet med andre dyr har mennesket utvilsomt nådd dagens høye standard takket være den kampen for tilværelsen som vår høye reproduksjon befordrer, og trolig må denne harde kampen opprettholdes (...). Det bør være åpen konkurranse mellom alle mennesker, og ingen lover eller sedvaneregler skulle hindre den seirende i sin seier eller reproduksjon. Og dette ble sosialdarwinismens grunntanke: Den som har makten har også retten – Might makes right. Dermed er også bruddet med all humanisme fullført. [...]

Gjennom The Descent of Man ble Darwin en av hovedarkitektene bak det sosialdarwinistiske prosjektet, som frem til 1945 i stadig nye variasjoner bidro til krig, folkemord og sosiale katastrofer. Å tilstrebe et evolusjonært perspektiv på mennesket er både relevant og helt på sin plass, men ingen må tro at de enkle premissene som Darwin anla gir noe rimelig utgangspunkt. Virkningene av hans syn på samfunn og mennesker gir dessverre den pågående jubileumsfeiringen en underlig bismak.

Lindholm ble imøtegått av Stenseth et al (2009), som mente han behandlet Darwin urimelig, noe Lindholm i det store og hele avviste (2009b). Jeg skal ikke legge meg opp i hva Darwin egentlig kan ha ment om dette eller hint, for Lindholm rører nok ved et helt sentralt moment her; så vidt jeg kan bedømme er nettopp de ulike sosialdarwinistiske feilskjærene som ble begått fra slutten av 1800-tallet og frem til 1945, en hovedforklaring på hvorfor den vestlige verden har latt seg lure til å tro på beroligende tåkeprat om at det ikke finnes forskjeller mellom mennesker. Men selv om erfaringen dessverre forteller oss at det er fullt mulig å falle ned i den sosialdarwinistiske grøften, så betyr ikke det nødvendigvis at dagens utopiske ideologier har en bedre grøft å by på.

Sjelden har den klassiske metaforen om å befinne seg mellom Skylla og Kharybdis[17] passet bedre. Dersom vi skal overleve, må vi på en eller annen måte klare å navigere mellom sosialdarwinismens Skylla og virkelighetsfornektelsens Kharybdis. Det kommer ikke til å bli lett, men vårt eneste håp ligger i å være ærlige mot oss selv og våre medmennesker. Virkelighetsflukt og utopisme kommer bare til å gjøre vondt verre. Som jeg skrev i en replikk til Lindholm:[18] Skal vi skjule sannheten om menneskets evolusjonære fortid og de konsekvenser dette gir i dagens samfunn, siden denne kunnskapen kan misbrukes; eller skal vi se sannheten i øynene og arbeide for å finne konstruktive løsninger på de utfordringene Darwins innsikt gir?

Den svakestes rett

At den som har makten har også retten, omtales gjerne som sosialdarwinismens grunntanke, fyndig oppsummert i uttrykk som might makes right eller den sterkestes rett. En slik tankegang er uforenlig med humanisme, og få om noen har gått mer systematisk til verks for å sette denne typen kynisme ut i livet, enn nazistene. Som en reaksjon på dette, stupte den vestlige verden over i motsatt grøft i 1945. Etter mer enn 60 år har vi fortsatt ikke klart å komme oss opp derfra. At kulturell marxisme langt på vei kan forstås som motsatsen til sosialdarwinisme, kommer enda tydeligere frem når man innser at store deler av det marxistiske tankegodset kan oppsummeres i formuleringen den svakestes rett. I følge PK-tenkningen har svake grupper rett til å forvente at vi tar deres parti og anlegger deres perspektiv, uansett (jf Witoszek 2009, side 120; Åmås 2007, side 63).

Denslags høres kanskje humant og fint ut, men er problematisk i praksis fordi det tvinger folk til å gå på kompromiss med sannheten. Og mens sosialdarwinismen i sin forakt for alt som er svakt, fremelsker det som er sterkt og levedyktig, gjør den kulturelle marxismen det stikk motsatte; den fremelsker det som er svakt og  dysfunksjonelt. Jo mer dysfunksjonell en kultur er, desto sterkere er PK-folkets ønske om å importere representanter for nettopp denne kulturen til våre egne samfunn. Jo mer ute av stand visse folkeslag er til å kunne skape humane forhold i sine egne land, desto ivrigere er PK-folket etter å få dem hit. Slik sett har PK-tenkningen utvilsomt kvasireligiøse trekk; jo mer selvutslettende man er i stand til å opptre, desto mer skinnhellig blir man.

Etikk

Betraktninger omkring etikk og moral er helt sentrale i dette essayet. En viktig grunn til at det er nødvendig å ta et grunnleggende oppgjør med multikulturalisme og antirasisme, er nettopp at disse tankestrømningene befinner seg i en etisk hengemyr av løgn og virkelighetsfornektelse, samt at de i praksis gir seg en rekke moralsk forkastelige utslag. En særlig interessant indikasjon på at antirasistene har alvorlige skader på sine moralske kompass, er at de har gjort det til en av sine paradegrener å stemple meningsmotstandere som rasister, nazister eller fascister. For et illustrerende eksempel, se Jan Guillous drøftelse av Sverigedemokraterna (2010).

Appendiks F er viet til en drøftelse av etikk og dens forhold både til religion og naturvitenskap. Der forklares også sentrale begreper som den naturalistiske feilslutning og den moralistiske feilslutning, samt forskjellen på konsekvensetikk, pliktetikk og sinnelagsetikk. I nevnte appendiks vil leserne kunne finne grunnlaget for de etiske resonnementene som dette essayet bygger på.

Vi trenger et nytt paradigme (se neste kapittel); et paradigme som ikke er moralsk og intellektuelt korrupt, men som faktisk fremmer menneskeverd og menneskerettigheter, ikke bare i navnet, men også i gavnet.

Konklusjon

PK-tenkningen er uforenlig med frihet og demokrati, og vil, om vi ikke tar et oppgjør med uvesenet, føre oss i retning av et stadig mer totalitært samfunn. I ytterste konsekvens kan politisk korrekthet komme til å legge grunnlaget for folkemord og etnisk rensning, for sivilisatorsk sammenbrudd og den vestlige verdens undergang. Dette essayet forklarer hvorfor.

 



[1] Ordet radikal har med rot/røtter å gjøre.

[2] Se en.wikipedia.org/wiki/Arnold_J._Toynbee.

[3] Se en.wikipedia.org/wiki/Cultural_Marxism.

[4] Mange mennesker vil i praksis avvike fra dette idealet grunn av ulike former for overtro eller religiøs indoktrinering, men det momentet skal få ligge i denne sammenheng.

[5] Alternativ kunne man bruke betegnelsen faktisk korrekt dersom man ønsket å understreke at ett eller annnet utsagn er i overensstemmelse med de faktiske forhold.

[6] Og disse visjonene handler altså for en stor del om å bli kvitt alle forskjeller; mellom kvinner og menn, europeere og afrikanere, arbeidere og akademikere, rik og fattig, og så videre.

[7] Lesere som ikke vil slå seg til ro med en såpass forenklet fremstilling av et komplisert emne, kan f.eks. søke etter informasjon om den såkalte Frankfurterskolen, samt ikke minst om den marxistiske tenkeren Herbert Marcuse og hans konsept ”repressiv toleranse” (engelsk: repressive tolerance). Et godt sted å begynne kan være www.marcuse.org/herbert/booksabout/haters/haters.htm.

[8] For ordens skyld: Monsens kronikk handler primært om etikk/moral, men berører også spørsmål om sannhet, og er derfor relevant også her.

[9] Vi skal komme tilbake til dette med visse innvandrergruppers opprør mot storsamfunnet og dets normer.

[10] Det å omtale en meningsmotstander på en feilaktig eller tendensiøs måte i den hensikt å fremstille vedkommende som naiv, kunnskapsløs, ekstrem e.l., kalles gjerne stråmannsargumentasjon (jf no.wikipedia.org/wiki/Stråmann).

[11] Kjent også som samfunnsdebattant og som deltids medarbeider i tenketanken Civita.

[12] Dette er altså Brekkes tendensiøse formulering, ikke min.

[13] Saken mot ham er også omtalt her: da.wikipedia.org/wiki/Helmuth_Nyborg.

[14] Mer om dette senere.

[15] Ovenstående må ikke betraktes som en påstand om at den vestlige verdens problemer ene og alene skyldes (kulturell) marxisme. Jeg tror tvert imot vi kan føle oss sikre på at det finnes en rekke andre faktorer som også spiller inn. Men jeg tror altså den marxistiske arven er svært viktig i denne sammenheng, og dette perspektivet vil gå som en rød tråd gjennom hele boken.

[17] Som betyr at man ved å prøve å unngå én fare, utsetter seg for en annen; se nærmere forklaring på no.wikipedia.org/wiki/Skylla.

[18] Aftenposten 31.01.2009.

 

 

 

Tilbake til Selvmordsparadigmets innholdsfortegnelse.